of Montreal utga nylig sitt ellevte album, den ganske så utfordrende og polariserende Paralytic Stalks. De brutalt personlige tekstene om psykisk smerte, kombinert med eksperimentelle krumspring som et kvarter langt parti med støy og strykere, gjorde at annenhver lytter syntes det ble litt i tyngste laget. Den andre halvdelen trykket derimot denne skadeskutte genistreken av et album til sitt bryst, inkludert oss på Musikknyheter.no.
Hva gjør så frontmannen når han skal ta med dette låtmaterialet ut på en turné, der helst begge disse lyttergruppene skal ha en best mulig kveld? Hvis han er såpass smart som Kevin Barnes i of Montreal (mannen skal etter ryktene være Mensa-medlem) tar han rett og slett perfekt hensyn til både all rosen og kritikken og komponerer en setliste som spaserer forsiktig i den perfekte balansegangen mellom blidgjøring av begge parter.
Kevin Barnes
Barnes og hans fem venner ga oss rikelige doser med Paralytic Stalks denne kvelden, men sangene ble bearbeidet til et langt mer rocka og tilgjengelig uttrykk (som Gelid Ascent), eller strippet fullstendig for vanskelige støyseksjoner (som Authentic Pyrrhic Remission). Om det var noen som fortsatt ikke lot seg begeistre av materialet var konserten fylt med såpass mye sikre publikumsfavoritter fra Hissing Fauna, Are You The Destroyer? (2007) og Skeletal Lamping (2008) at alle sår ble leget, og alles humør ble hevet til toppnivå.
Låtene fra disse to albumene, samt den enda eldre favoritten til lokale fans, Oslo in the Summertime, ble spilt i liveversjoner som ikke virket slitne, men derimot ga inntrykk av å ha blitt polert til perfeksjon gjennom opp til syv år med endeløs turnering. På plata Skeletal Lamping var konseptet å presse inn så mange ulike melodier og sangidéer som mulig på én liten timelang disc, men da of Montreal ga oss en lengre remse sanger fra dette albumet som encore, ble konseptet tatt til et helt nytt nivå. Her var hver sangs lengde kuttet til en tredjedel av albumutgaven, og bandet pløyet gjennom sang etter sang i et heseblesende tempo, og smeltet det hele sammen til én velfungerende og sammenhengende enkeltlåt. Vellykkede maktdemonstrasjoner som dette styrker helthetsinntrykket av Kevin Barnes' mange elleville idéer og konsepter, og det imponerer hvor godt han makter å flytte sine ambisiøse og komplekse hjemmestudio-snekkerier ut til en stor livehall.
Kevin Barnes
Men dette var ikke bare Barnes' aften: ved at bandet lot sin fiolinist Kishi Bashi stille med sitt soloprosjekt som oppvarmingskonsert, fikk publikum en påminnelse om at of Montreal er et helt orkester med usedvanlig talentfulle eksentrikere. Kishi Bashi lot ikke fraværet av de andre orkestermedlemmene kle ham naken, men maktet utrolig nok å høres ut som et helt orkester på egenhånd. Gitarist Bryan Poole fortjener også spesielt mye kudos for å sprite opp Barnes' mest introverte sanger fra Paralytic Stalks med medrivende gitarspill, og han fikk også noen av låtkatalogens mest "synth & laptop"-klingende numre til å fremstå som organisk, rå og levende rock.
Bryan Poole
Et annet aspekt ved konserten som gjorde at of Montreal føltes mye mer som et band enn før, var Barnes' rolle på scenen. Det plagete geniet pleier vanligvis å fremføre sine ytterst personlige og emosjonelt utleverende tekster mens han gjemmer seg trygt bak en fasade av fjolleri – slik får man gjerne se ham hoppende hyperaktivt rundt i småjenteklær og ballettskjørt, eller ri inn på scenen på en hvit hest. Denne kvelden droppet han alt slikt: en moden Barnes, tydelig trygg på seg selv og sin kunst, satt i ro og mak bak keyboardet med et alvorlig ansiktsuttrykk og sang rett til oss, som sørget for en langt større intensitet, og for at hvert ord veide mye tyngre. Det er helt klart gøy å se ham som entertainer og klovn, men i kveld fikk vi isteden se ham som overbevisende rockestjerne – mens tullballet og sirkuset heller foregikk i bakgrunnen, med maske- og kostymekledde medhjelpere som hoppet rundt bak ham fra tid til annen.
Obligatorisk på konsert med of Montreal: Sirkus og spillopper
Obligatorisk på konsert med of Montreal: Tullball
Dette var of Montreals tredje Norgesbesøk på under tre år, så opptredener fra denne gjengen er virkelig ikke lenger noen sjeldenhet her til lands. Men en så til de grader imponerende opptreden som dette tilhører en sann sjeldenhet. Noen av de som stilte seg mest uforstående til Paralytic Stalks har påstått at bandet har begynt å miste formen og har forvillet seg inn i et håpløst spor. På denne Oslo-konserten ga de heller inntrykk av å være et band som befinner seg på et punkt i sin karriere der 16 år med erfaringer og kunstnerisk utvikling kulminerer i et gåsehudfremkallende og lamslående perfeksjonert spektakkel.
Foto: Hildur Guðrún Ágústsdóttir
of Montreals offisielle nettside
