Foto: Per-Otto Oppi Christiansen
Det var helt klart New Order som var det store trekkplasteret på første dag av Piknik i Parken. De spilte helt til slutt på den største scenen, og det var stappfullt foran scenen og et godt stykke bakover. Publikum besto i stor grad av godt voksne mennesker. Det er naturlig, for hvis man har fulgt New Order fra starten av, må man nødvendigvis ha fått noen år på baken.
New Order av i dag består av de tre originale medlemmene Bernard Sumner (gitar og vokal), Stephen Morris (trommer) og Gillian Gilbert (synth). I tillegg har de med seg Tom Chapman på bass og Phil Cunningham på gitar og synth. Original-bassisten Peter Hook sluttet som mange vet for noen år siden etter mye krangel og stridigheter. De fleste som er hekta på bandet vil også vite at New Order var det nye bandet som ble starta opp etter at vokalist Ian Curtis gikk bort og bandet Joy Divison ble historie. Det nye bandet skulle vise seg å bli mer synthbasert og rytmisk i uttrykket.
Tilbake til nåtid: New Order starta med låten Singularity fra albumet Music Complete. “And all I wanna do is make the right impression”, synger Bernard Sumner. Han trengte i grunnen ikke være så redd for at han og bandet ikke skulle gi oss et godt inntrykk, for det klarte de med glans gjennom hele konserten.
New Order har blitt et band som legger stor vekt på det visuelle i tillegg til det musikalske, så bakerst på scenen kunne man se filmsnutter som fulgte låtene tematisk. I bakgrunnen til åpningslåten, fikk vi se filmklipp fra Berlin før murens fall. I kombinasjon med musikken, etterlot dette et sterkt inntrykk.
Etter et par låter til, sa Bernard Sumner at siden det er 40 år siden Joy Division-albumet Uknown Pleasures kom ut, ville de spille noen Joy Division-låter. De spilte tre i rekkefølge: She’s Lost Control, Shadowplay og Transmission. I bakgrunnen fikk vi se det ikoniske bildet fra platecoveret svinge fra flagg som var plassert ved havet, på fjellet osv. Det er prisverdig at Sumner og co vil markere jubileet, men når det er sagt: New Order er best som New Order. Bernard Sumner kan aldri bli Ian Curtis, og noe av den dype magien i stemmen til avdøde Curtis er det svært vanskelig å gjenskape.
Men hva gjør vel det, når New Order har et så rikholdig lager av vanvittig fengende og gode låter å plukke fra. Og publikum fikk de store låtene. Vi fikk Your Silent Face (med Bernard på melodica), vi fikk Bizarre Love Triangle, vi fikk Perfect Kiss og Subculture, og vi fikk selvsagt Blue Monday.
Publikumsmassen sang med og var i strålende humør. Det som er fint med musikken til New Order, er at den fremdeles føles frisk og relevant. De kanonsterke og fengende låtene står seg utrolig godt. Bandet virket også spillesugne og ivrige. Ingen tegn til blaserte stjernenykker her!
Dette var forsåvidt historien om en varslet suksess, og etter et heftig sett, lot de nok være nok med Joy Division-låta Love Will Tear Us Apart. I bakgrunnen så vi Ian Curtis overvåke det hele. Det han så, var et publikum i ekstase og et band som hadde levert tett opp mot maksimalt. Det eneste lille man kan trekke for her, er Joy Division-låtene, men det blir småpirk. Dette var festivalens desiderte høydepunkt så langt, og jeg skal tvile på at noen greier å toppe dette på de to neste festivaldagene.
Hjemmesiden til New Order
