Foto: Anne-Marie Forker

Metteson, det sceniske alterego til Sverre Breivik, er en unik og teatral scenepersonlighet som blander smarte og fengende låter med en unik visuell iscenesettelse. Artisten tok publikum med på en reise gjennom et musikalsk univers fylt av overraskelser, kontraster og dans.

Opp i all den energiske stemningen, var det samtidig noe som ikke helt grep tak.
Artisten hadde karisma til 1000 der han svaiet over scenen i dramatiske positurer og bevegelser. Kledd i et stort, grønt antrekk, er Metteson mer enn bare musikken hans. Det er et kunstuttrykk.

Debutalbumet Look to a Star kom ut i år. Anmeldelsen vår kan du lese her

Med den vakre åpningen Only the Wind viste Metteson seg som en svært komfortabel artist som får det til å virke som han har holdt på i en lang årrekke. Synthen og uttrykket gir assosiasjoner til Perfume Genius. Det var rett og slett grasiøst.

Mer grasiøst skulle det bli da flere dansere ble med på scenen under Grounded. Hver låt hadde en unik koreografi som ofte involverte artisten selv. Slik var de ikke bare der i bakgrunnen eller tok vekk distraksjonen. De styrket heller artistens musikk og fikk oss til å føle oss som på et teaterstykke.

Det var tidlig i settet, men Metteson gjorde det klart for å overbevise publikum om hvorfor han fortjener skrytet og stjernestatusen fra norsk presse og fans. Convince Me gjorde nettopp det, og var utbryteren som løsnet opp i dansemusklene til publikum. Som han sa: «Dette er låta der vi overbeviser hverandre om at vi skal ha en jævlig bra kveld» - og det stemte.

Metteson er utvilsomt en performer uten like som vet hvordan han beveger seg på scenen. Stemmen hans er like god live som i studio og utstrålingen hans smitter over på publikum.

For å sitere anmeldelsen vår av debutplaten hans, kan de nye låtene hans fort «havne i glemmeboka etter at oppmerksomheten rundt slippet har lagt seg». Noe av det samme kan sies om denne konserten også.

I løpet av konsertens ca 60 minutter, var det ikke altfor mange enkeltøyeblikk som festet seg. Med dans og en fremragende vokal, klarer han å holde på oppmerksomheten lenge nok til at det er en konsert man koser seg på, men det var også et savn etter enkeltøyeblikk som satt igjen en ettersmak.

Låtene fløt inn i hverandre. Slik kunne 20 minutter fort føles ut som én lang låt. Det mest tydelige skillet var de ulike dansene. Derfor klarte Metteson og bandet å gjøre mye ut av det som fort kunne blitt en statisk konsert.

Dette tok seg opp mot slutten da stjernehatten hans kom på igjen på Look to a Star, og med en «god gammel slager» som Grounded og Naturally, var det mye å glede seg over.

Disse øyeblikkene druknet bare litt oppi det hele. Kanskje det var spilletiden som var for lang, der flere av låtene fra «Look To A Star føles mer ut som B-siden av arsenalet han allerede har bygget opp», som vår anmelder beskrev det i februar.

Metteson fortjener all ros han har fått til nå, og stjernestemplet må han bære med stolthet. Med kun ett album inn, er det tross alt en maktprestasjon å vise så mye seltillitt og utstråling på scenen.