Først og fremst, gratulere med ny plate som kom ut for litt siden. Den har allerede fått mange gode anmeldelser. Hvordan føles det for dere?
Takk for det. Ja, det må vi kunne si oss enig i. Det føles bra, det føles fint. Man kan aldri måle innsats og intensjon med et terningkast eller to, og vi i «bandet» det vil si, Anders Emil Rønning (trommer, perc), Anders Voldrønning (vokal) og Andreas Andre Myrvold (gitar, clean vokal), (heretter «bandet») snakket selvsagt sammen om det før release. Jeg må innrømme at vi følte et visst forventningspress i forhold til «The White Sea», med tanke på at vårt forrige album «Lost In Tartarus» fikk relativt gode anmeldelser, det vil si ganske mange femmere og seksere. Fremfor alt ville vi lage noe litt annet enn våre to foregående album («The Year of the Fly» (2011), og nevnte «Lost In Tartarus» (2013)), men samtidig ville vi holde en passelig rød tråd og planen var at (dette har blitt sagt før) plata skulle være «melodiøsere og hardere» (sic). Et mantra som nå har blitt gjentatt til det kjedsommelige; muntlig innad i bandet opptil tre ganger og minst to ganger i intervjuer, dette inkludert. Vi er blitt sykt blaserte, det er det ingen tvil om. Hva annet kan man bli da, når man har gitt ut to skiver som har fått supre og kjempebrae tilbakemeldinger fra anmeldere, men så skjer det aldri noen revolusjon hva angår pulikumsmasse, realisering av en 80`s rockestjernedrøm og anerkjennelse i mainstreamen? Følelsen av å fortjene noe liksom, i «Norge anno 2015». Vet du hva, jeg spyr ikke i munnen engang av meg selv, jeg spyr litt på høyrehånda også tar jeg tilbake alt jeg har sagt og omfavner det fantastiske livet jeg lever på Oslo vest. Passelig etablert. Uten egen familie, uten sikkerhet omkring pensjonsordning eller bolig, men med sosial og kulturell kapital nok til å kunne føle at man liksom betyr noe. Følelser er en ustadig faktor i enhver tenårings liv, og som voksen forventes det en større grad av kontroll og/eller profesjonalitet i forhold til hvordan man tolker og lever ut sine egne følelser, hvordan man reagerer kortsiktig og langsiktig når man blir utsatt for antatt ladede situasjoner, og hvordan man skal reagere på gode tilbakemeldinger på et stykke arbeid man har utført. Er det rart at emosjonell ustabilitet fremdeles er en gjennomgripende og hjørnesteinsaktig del av livet som relativt ubetydelige aktører i nasjonalt og ikke minst internasjonalt kulturliv? Første gangen jeg opplevde å få terningkast seks av en anmelder ble jeg litt emo fordi jeg er et følelsesmenneske som liker å bli satt pris på, og som ikke tviler på egen maskulinitet eller hva man kan kalle det. Når vi fikk nye toppanmeldelser på den nye plata var det et slags deja-vu. Det er som å leve i en drøm, og i det neste øyeblikket faller man hodestups ned i en endeløs svart brønn. Men hovedsakelig er alt ganske hverdagslig, bare med følelsen av at et eller annet ikke stemmer. Drømmen og virkeligheten sa JNS; mareritt og bevisst drømming.
Kan dere fortelle oss hvordan innspillingen av platen foregikk og hvilke inspirasjonskilder dere hadde underveis?
Platen, eller foreløpig rettere sagt inntil den forsinkede vinylen blir sendt oss fra trykkeriet, albumet, ble innspilt i EngfeltForsgren studio. Usikker på om det er riktig å si «i» siden studioet ble flyttet fra Grünerløkka til Carl Berner midt i innspillingen, men poenget er at det ble gjort i tre runder, med over et halvt års mellomrom mellom hver runde. Christoffer (tidligere gitarist, intervjuobjekt amn.) slutta rett etter at vi gjorde ferdig trommer og bass i studio på fem av låtene i desember 2014. Det vil si at vi stod med mindre enn halvferdig produkt og et knippe halvdårlige uinnspilte låter å gå på. Christoffer hadde vel strengt tatt stått for hovedtyngden av riffproduksjonen frem til den tid. (Må bare nevne i en litt lang bisetning at vi ser på oss selv som en sammensatt enhet med ulike spisskompetanseområder, på den måten at creds for tekster, riff, rytmer, administrative, økonomiske og pressefremstøtlige talenter og utførelser er noe vi absorberer kollektivt). Vi følte litt kniv på strupen akkurat da. Vel å merke hadde de halvferdige låtene blitt innspilt og betalt for fordi vi måtte bruke opp bevilgningen fra Bandorg innen årets utgang. Alt føltes litt på midt på treet akkurat da. Men så fant vi ut at vi skulle skrive flere låter, gjøre ferdig plata, og la det virke sin egen vilje. Trikset vårt var det samme som før: Press ut 4-5 kick-ass låter på en og samme øving under mildt press pålagt av oss selv, og husk for Guds skyld på å misbruke Marcus Forsgren (Bror Forsgren, Jaga Jazzist) som produsent/medarrangør og bassist. Da må det bli bra. Vi spilte inn resten av plata i august 2015, det gikk som en drøm i en gåte, åh herregud... Å si at vi ikke visste hvor vi var eller hva vi holdt på med ville vært vill romantisering og mystifisering av skapelsesprosessen vi var midt oppe i, en form for kunst vi ikke driver med.
For å svare andre del av spørsmålet, den delen om inspirasjonskilder. Vi har ingen direkte inspirasjonskilder. Når vi lager låter går vi inn i oss selv og vrenger og vrir de siste dråpene vi har av kreativ overskudd etter en krevende tilværelse som arbeidende for mannen. Ut gjennom instrumentene vi har mellom hendene våre. Det er helt absurd å tenke på inspirasjonskilder der og da, når kilden til vår inspirasjon er kristendommen, islam, buddhisme og alt disse religionene står for (det er ikke kødd for en majoritet av bandet), på en positiv eller negativ måte, med overvekt av negativitet. Dagsformen i form av bra eller dårlig frokost, stemning i arbeidsmiljøet (der vi tilbringer mye tid før øving der man lager låter), om man er i godt eller dårlig humør på grunn av dagsrevyen, smakløs fisk til middag og så videre og så videre og så videre. Det er et sykt vanskelig spørsmål å svare på. Jeg husker at vi satt utenfor studioet og spiste is vi hadde kjøpt på Rema1000 ved siden av studioet i sommer. Det inspirerte meg ikke direkte til å legge veldig tight og utsvende gitar på «Black Summer», men siden jeg hadde hatt en god pause og følte meg mindre stresset da vi tok opptakene, er jeg helt sikker på at det var en medvirkende faktor til at jeg presterte opptil perfekt akkurat da. Dessverre husker jeg lite omkring tilblivelsen av låta, men det hadde helt sikkert noe å gjøre med pølsene på Syverkiosken ved Kiellands Plass å gjøre, rett ved siden av øvingslokalet. De har Donald-brus fra 60-tallet på utstilling rett ved kassa, de har blitt spurt om å låne de ut til museum. Gå dit og bestill en «spesial med syverløk og Bergbysennep». Inspirerende pølse. Inspirasjon sier du? Prøv å bli inspirert av ubetalte regninger, litt for lite mat i fryseren, dårlige og direkte mislykkede dater, hverdagslige sure sokker og skitne klær, aske på skrivebordet, frosne hender på sykkelstyret klokka 06.48 på vei litt for seint til jobb, bilder av gravide kvinner på facebook, gode venner med høylytt og litt merkelig latter, grønt gress under grå skyer, nylagt asfalt øverst i Pilestredet, høytlesning av artikler om 2. verdenskrig fra Wikipedia, hull i knærne på Weekday jeansen din, west-coast hip-hop, smartphoner som drukner i sølepytter på Roskilde, tomme plastposer, høyhus i Oslo sentrum, snus, slitt parkett i leiligheten din, rart utseende mennesker som lukter litt rart men ikke akkurat vondt, Narvensenkiosker med tilbud på pølse og 3 dager unna lønning med -1,03 kroner på konto, bartendere med septum-piercing, stappfulle nattbusser, offentlig urinering på massive trær i parken din, forlagte nøkler, ensomme sigaretter i stua, HotS midt på natta, Tassimo kaffe, kaffe i kantina, familiære bursdager for 1-åringer og 100-åringer og hjemmelagde IKEA-møbler. Hva kan man si? Har du noengang stirret opp en mørk vinternatt mens lysforurensningen innenfor Ring 1 blokker ut stjernene? Har du prøvd å bli en formfullendt alpha-male og endt opp med å bli tolket som en skrulling med forrvirret kjønnsidentitet når du vet at du egentlig «har skjønt det» i forhold til hvordan man skal forholde seg til et ikke-eksisterende kjønnsrollemønster og derfor ikke få den oppmerksomheten du trenger fordi du er blitt for gjennomtenkt og ekte i fremtoningen din? Det er jevnt over inspirerende, men først og fremst er det frustrerende å føle det som om man er født noen tusen år for tidlig i forhold til sosial evolusjon og behovet for aldring og død. Det er i alle fall ikke noe du føler på umiddelbart, men rett rundt det tidspunktet man har luftet alle sine bekymringer omkring disse temaene så kommer det en eller annen nyhetsartikkel og forteller deg at ungt blod er løsningen på alt. Som om man skulle kunne bremse aldringen i et bad av jomfrublod. Elizabeth Báthory gikk hardt inn for det, men hun ble da ikke spesielt gammel. Menneskeheten, som vi kjenner den, er på rett vei i den forstand at vi kommer til å innhente oss selv; vi fortjener å bli utslettet. Så mye potensiale, så mye vilje til ondskap. Vi har ikke gått hele veien og realisert vårt felles potensial som en art før selvmordsatombombere er blitt normen.Hva var det morsomste med innspillingen av The White Sea?
Den Danelectro-aktige gitaren og congasen til Rønning. Litt artig med de fulle tenåringene som skal bli popstjerner i pauserommet også. Også er det ganske artig at jeg ikke husker hvor det ble av Gibson-gitaren min. Det er artig fordi jeg liker Fender best og fordi historien ikke er avsluttet. Om du mener alle «artige» historier som har skjedd i løpet av den ni-måneder lange perioden innspillingen foregikk, og som strengt tatt ikke har noe med innspillingen å gjøre? I sommer var jeg på kristen-punk festival i Tyskland. På vei gjennom skogen med en god kompis, to gode venninner, en lommelykt og en halvfull flaske øl snublet vi over et fjell med gjørme fullt av trær og kvister. Da måtte vi ta en pause i skråningen, Dante-style. Det var bare en liten haug vi kunne gått utenom skjønte vi når vi så det i dagslyset dagen etter, men midt i natten hadde vi kommet oss over et tilsynelatende uoverkommelig hinder, fortapt i mørket liksom. «Climbing a mountain/in darkness/your demons are just a shadow/in the light/walking by by day/walking by/mountains can be moved by your love» - Et lite tekstutdrag av en episk unblack-metal låt vi burde skrevet på dugnad i et praktisk utøvende og lavterskels bandsamspillseminar i regi av Jesus Freaks International.
Som nevnt tidligere fikk deres forrige album også mange gode anmeldelser. Hva synes dere er den største forskjellen mellom deres to seneste plater og hvilken er deres favoritt?
Forskjellen er dynamikk og favoritisme. Har du ikke hørt den om Kong Salomo og ungen som skulle deles i to og falsk og ekte mor? Om den ekte moren kan reise seg i salen og fortelle oss hvilket av hennes barn som er mest uekte? Hvilken av de toeggede tvillingene ligner mest på faren eller moren? Kan man ha tredelt foreldrerett og hvor mange søsken og ufødte kreves for å komme i et slikt dilemma? Om man bytter eller beholder foreldre, bytter man sjel eller er sjelen udelelig, uomskiftelig, udødelig og upartisk?
Vil det bli noen mulighet for å se dere spille live rundt omkring i Norges land i den nærmeste fremtid?
Ja, vi spiller på Checkpoint Charlie i Stavanger 4. desember. Ellers blir det en omfattende norgesturne på nyåret i forbindelse med release, med første stopp på John Dee i Oslo 28. januar.
I forbindelse med slipp av singelen "The Death of Silence" ble det nevnt i en liten bisetning at coveret er en hyllest til "crabcore". Dette er egentlig utrolig morsomt, så jeg lurer på om dere kan utdype deres fascinasjon for denne stilarten?
Delte meninger innad er vel greia her. Jeg digger alt som er alternativt, for eksempel Buckethead og Salvador Dali. Dårlige eksempler. Vårt eneste forhold til crabcore er videoen «Stick Stickly» av Attack Attack! Den ligger på youtube, og har inspirert oss helt enormt mye. Det er en video vi har sett mange ganger og som vi gjerne ser igjen fordi den er uforutsigbar og morsom å se på. Vi pleier å se på «Stick Stickly» på alle festlige sammenkomster vi har innad i bandet, det inkluderer julebord, plateslippfester og nachspiel der minst 2/3 av bandet er tilstede. Ting høres garantert utrolig teit ut for utenforstående, men utøvning av crab-posering på scenen og andre tilfeldige innfallsbaserte steder og situasjoner har forekommet. Altså, vi baserer ikke underholdningen av hverandre og andre utelukkende basert på en video av bandet Attack Attack!, det er et godt stykke unna sannheten. Det må nevnes at den omtalte videoen er fra 2009 og derfor håpløst utdatert. Nyhetsverdien av humor på en musikkvideo fra 2009 er med andre ord gammeldags, patetisk og nerdete. Å skulle fronte en trend der man tviholder på slike humoridealer fremstår for meg per i dag som dustete og lite fremadrettet. For å opprettholde en kreativ standard og være i stadig utvikling er det viktig å legge crabcore-humoren død for nå.
Vi intervjuet dere for et par år siden også, i forbindelse med slippet av Lost In Tartarus, så ja, noen spørsmål blir rett og slett det samme, men tidene forandrer seg og nyheter oppstår. Dermed, er det noen nye norske band/artister dere synes vi burde følge ekstra nøye med?
Ja. Alle er ikke nye, men alle de bandene jeg nå skal nevne og greie litt ut om er aktuelle på en eller annen måte. Høyst subjektivt blir det selvsagt, men så er det engang sånn at når det kommer til band som er litt undergrunns, så er det hovedsakelig band jeg personlig har et personlig forhold til. Så da må jeg først og fremst få nevne SYNDROM, som slapp sin etterlengtede debut «Red Skin Melts» i forrige måned, i skrivende stund oktober eller november 2015. De brukte hele seks (6!) år på å ferdigstille dette tidløse mesterverket av en monsterskive. Kall det doom-sludge, eller industrial gothrock på speed, bare at du har invertert speed-elementet. Mørkt og hjemsøkende. Bandet består av det man må kunne kalle rutinerte folk, Audun Storset (Lionheart Brothers), Espen Øby (Pirate Love) samt to av landets beste lysteknikere; Eirik Opheim og Jon Filip Myrvold, begge med lange rulleblader som techs for blant annet Black Debbath og Oslo Ess. Releasekonserten på Crossroad Club var legendarisk!
Forever Light er et slags avant-garde-shogaze og band frontet av Lars Wiik (Mundanus Imperium) og Anders Magnor Killerud (Ludvig Moon, Team Me). De har foreløpig ikke gitt ut noe som helst, men har allerede opparbeidet seg solid med cred og spilt en håndfull konserter som har vært utelukkende dødsbra. Som oppvarmingsband har de utmerket seg ved å spille konsekvent bedre og kulere konserter enn banda de har varmet opp for, og låtene ass, FOR noen låter og fantastiske melodilinjer.
Når det kommer til floraen og faunaen av alle de knallharde Bergenske rockebandene som har kommet og gått de siste årene, så må jeg få trekke frem Tirades som det fresheste og råeste jeg har sett fra den kanten. Og de er dødsaktuelle. En livefavoritt som kicker ass.
Til slutt må jeg få anbefale High Tone Low, prosjektet til vår nylig avgåtte gitarist Christoffer Gaarder. Dronete, melodiøs og grandios kraut-gaze? Blodferskt Oslo-band, som vel strengt tatt ikke har gitt ut noe egentlig, men de leverer til de grader live, i alle fall på den ene konserten de har hatt så langt.
Har dere noen utenlandske favoritter som kan nevnes?
Hmm...kommer ikke Tool med nytt album snart? Og dessuten var den nye musikkvideoen til David Bowie; «Blackstar» interessant. Er så lett å glemme at gamet aldri er over.
Hvis dere fikk muligheten til å danne et band med hvilke som helst musikere dere ville ønske, levende eller døde, hvem hadde da vært medlem i bandet og hvorfor? Og hva ville den største hit-låten deres hete?
Bandet består av Son House, GG Allin, Frank Zappa, James Hetfield, Lars Ulrich, Axl Rose, Anders Voldrønning, Anders Emil Rønning og Andreas Andre Myrvold. Det skulle være sånn at alle spilte så likt som mulig, eller unisont-ish (beroande på talang) om du vil, på kassegitar og maracas og vokal. Hit-låta heter «Knocking on Heavens Door». Det er vanskeligere enn det høres ut som å spille både kassegitar og maracas samtidig, så det hadde nok blitt et sabla rot i utgangspunktet, men jeg er rimelig sikker på at Axl hadde fucka det ytterligere til for oss. «Don`t bring a grand piano to a kasseguitar/maracasfight» og «Don`t bring dead people to a dreamfight» og vi bare «død og død, kall oss hva du vil, men kringkastningsrådet har bannet denne låta på grunn av overdreven hertz-bruk, get your mellomtone together noobs». Til tross for en del intern krangling så må vi si at vi står inne for låta, selv om budskapet i teksten aldri traff oss helt, og at vi mista presens/preteritumsmomentet halvveis i innspillingen. Foruten dette framifrå raskelaget av dinosaurer og zombier står Ludwig van Beethoven og Richard Wagner høyt i kurs. Wagner gikk opp +2,5% på Oslo Børs på lørdag. Ellers er Chumbawamba ned 0,3%, Oddvar Brå er ned 7,1%, Jonas Brothers opp +10,0% og Mao Zedong har flatet ut etter et lokalt oppsving i ytre Troms ved kommunevalget.
Foto av hele bandet: Jørn Veberg
Les vår anmeldelse av The White Sea
