Foto: Per-Otto Oppi Christensen
Men det er absolutt ikke på grunn av musikken i seg selv. Her er det bare snakk om et lydnivå, som allerede fra oppvarmingen Mat Ball, truer med å sprenge trommehinnene til selv den mest erfarne konsertgåer. Det runger litt mer behagelig i ørene under Godspeed You! Black Emperor, men det vet jeg ærlig talt ikke er fordi vi allerede er halvdøve eller at de faktisk har dempet seg litt. Og dette er fra oppe på galleri, på en nesten utsolgt Sentrum Scene.
Uansett må nok bare trommehinnene briste eller bære, for musikken det kanadiske post-rock bandet serverer er ment for å være romstor. Det skal kjennes langt inni brystet. Like hardt som budskapet som flyter ut skal røske i hjerterota og kampviljen, noe denne konserten også gjør for flere. Det er tross alt første gangen jeg har sett voksne menn i skinnjakke og bandmerch felle en tåre eller to på konsert.
For GY!BE, som kollektivet ofte forkortes som, er og har alltid vært et høyst politisk band som søker etter å vekke følelser i folk gjennom et kontrastbelagt lydbilde av håp og fordervelse. Fra eteriske pusterom hvor Sophie Trudeaus fiolin får skinne, til kaotiske cresendoer hvor alle de åtte medlemmene fyrer løs, skildrer de det beste og det verste i menneskeheten.
Spesielt under låter som «RAINDROPS CAST IN LEAD» og «BABYS IN A THUNDERCLOUD», fra fjorårets utgivelse NO TITLE AS OF 13 FEBRUARY 2024 28,340 DEAD, er det vanskelig å ikke fortape seg i det hele. Med videoer av blomstrende blomster som utover i låta tar fyr ettersom låta når sitt bristepunkt, skildrer de hjelpesløsheten mange i dag føler mens verden rundt oss brenner. Men fortsatt alltid sentrert i håpet om lyset i enden av tunnelen, så lenge noen av oss fortsetter å bruke stemmen vår.
Det er sjeldent jeg har opplevd et politisk band servere budskapet sitt såpass gjennomført. Og hvor musikken i seg selv virkelig er hele konserten. For hvem GY!BE egentlig er bak post-rocken som runger ut av høytalerne, vet jeg like lite om etter to timer med dem, som å ha lest det lille materialet en finner om bandet på nett. En og en spankulerer de ut på den mørkbelagte scenen til å begynne med, setter seg ned og begynner å spille «Hope Drone». Uten et ord.
Etter å ha servert låter fra hele arsenalet deres tilbake til starten på 1990-tallet, både offentlig publiserte fra utgitte album og låter som er forbeholdt live fremførelser, går de av en etter en ettersom de spiller seg ferdig i «The Sad Mafioso». Like anonyme som de kom på scenen.
Det skal sies til slutt at GY!BE definitivt ikke er noe for enhver, og jeg tror en enten går ut av en GY!BE konsert som allerede eller ny blodfan, eller en som virkelig har hatet livet i to timer. For det er definitivt momenter i de lengste repetitive riffene hvor oppmerksomheten dryger noe ut hos flere. Det er langdrygt, det må det være lov å si.
Ærlig talt tror jeg bandet selv gir ganske blaffen i begge deler. De går på scenen, kjører sin greie og går av. Om vi i publikum liker det eller ikke, får være opp til oss selv. Men om du er av typen som tør å dukke ned i postrockens kaninhull er dette absolutt noe å anbefale videre.
