Da det ble kjent at årets album fra Steven Wilson skulle bestå av kun to låter, én for hver LP-side, ble det liv i leiren blant de som mener at Wilson på sine siste plater har begått dødssynden det er å lage popmusikk. Personlig synes jeg det er en forenkling si "det er bare pop" om det han har gjort de ti siste årene. Spesielt forrige album, The Harmony Codex, hadde flere låter som var langt fra pop, og lå mer i krautrock og ambient landskap. En sjanger som Steven Wilson elsker, i tillegg til prog.

Men jeg skal innrømme det, jeg var spent jeg også på om det ble mer rendyrket prog denne gangen. Det var mange hint på det forrige albumet hvor Wilson var på vei musikalsk, og ja, The Overview er veldig prog. Men kanskje ikke sånn prog som mange av de som har klagd mest ønsker å høre. For dette er ikke The Raven That Refused To Sing-prog. Dette er mer moderne prog. Og om det ikke akkurat er nyskapende, så er det noen overraskelser underveis. Og prog bør virkelig overraske.

Albumets tittel er navnet på det fenomenet mange astronauter opplever første gang de er i verdensrommet og ser Jorden utenfra. Man føler seg liten og betydningsløs og får et helt annet syn på planeten og det vi strever med her nede. Da Wilson hørte om dette fenomenet begynte ideen til albumet å forme seg. Universet, verdensrommet og musikk har alltid gått hånd i hånd, men prog må da være den perfekte sjangeren: Utforsking, eventyr og det ukjente og overraskende.

Steven Wilson er også kjent for bandet, Porcupine Tree, som gjorde et overraskende comeback for kort tid siden, og det er lett å høre igjen motiver og stilen til bandet i musikken. I tillegg hører man både Pink Floyd og Yes, ispedd litt Tangerine Dream og Vangelis. Men ingenting av dette overskygger Wilsons egen stil og teft for både harmonier, stemningsbilder og melodier. Tekstmessig er det også grandiost, men denne gangen har han tydd til ingen ringere enn XTCs egen Andy Partridge som har skrevet teksten til side 1.

Som sist har Wilson tatt med sin kone, Rotem, som har den perfekte ASMR-stemme. Sist gang leste hun en nydelig tekst over ambiente musikalske landskap, og denne gangen er hun med på side 2, hvor hun monotont leser opp tall som kan relateres til verdensrommet. Mens side 1 er en feiring av verdensrommets grandiositet og skjønnhet er side 2 mer enn dokumentasjon av hvor livsfarlig verdensrommet egentlig er for romfarere.

The Overview er atmosfærisk, ispedd enkelte utskudd av instrumentale eskapader med taktskifter og prog'esque elementer. Det veksler mellom melodiøsitet og stakkato prog, bundet sammen med atmosfæriske øyeblikk. Object Outlive Us bygges opp med taktfast syng-med-melodi, akkompagnert av piano, før den går over i mer rockete riff. Den Gilmour-aktive soloen mot slutten er nydelig der den flyter på et hav av rolig synth. Tittelsporet starter som en Tangerine Dream-aktig sak, før den går over i Rush-landskap og til slutte ender opp i samme leia som det startet. Et sted inne i her har Wilsons romskip tydeligvis mistet navigatøren sin, og enkelte deler virker som at de er kastet inn bare for å gjøre det langt og prog-aktig. Han berger det inn på slutten med Mellotron og en fin stemning.

Likevel tar dette aldri helt av (he he). Musikken er bra, og til tider grei nok, men det er ikke noe som virkelig gir deg lyst til å løpe rundt av glede. Albumet er litt fragmentert og jeg tror ikke jeg kommer til å høre på det like ofte som hans to forrige utgivelser. Eller for å sitere en kompis av meg som hørte gjennom vinylen sammen med meg: "Nå skjønner jeg hvorfor han har brukt universet som inspirasjon. Denne plata er også uendelig."

Steven Wilson spiller i Oslo Konserthus 2. mai