Foto: Sondre Michaelsen
Det har allerede gått over 20 år siden Thomas Dybdahl gjorde sin inntreden i norsk musikkliv med det kritikerroste debutalbumet That Great October Sound. Siden den gang har han vært en av landets fremste popmusikere. Albumene og låtene har kommet på rekke og rad – fra One Day You'll Dance for Me, New York City i 2004 til Fever i 2020, som ble belønnet med høy karakter her på Musikknyheter. Artisten fra Sandnes har siden debuten blitt assosiert med melankoli og rolige låter, men på sitt siste album fikk vi høre mer soul og funk fra ham.
Nå er Dybdahl aktuell med sitt tiende soloalbum, Teenage Astronauts, som ble spilt inn i den lille ørkenbyen Pioneertown i California.
- Jeg ville egentlig bare finne en ny, litt rar og eksotisk plass som jeg ikke hadde vært før og som det ikke var så mye annet å gjøre enn å jobbe. Pioneertown hadde jo startet sitt liv som en kulisse for westernfilmer på 40-tallet og gradvis bare blitt en liten vanlig by når filmproduksjonene tok slutt, men beholdt kulisselooken, forteller Thomas Dybdahl til Musikknyheter.no.
- Formet oppholdet i USA de nye låtene på noen måte?
- Det var en veldig snodig plass, veldig hippie og semi-lovløst. Jeg vet ikke om det gjorde noen forskjell på slik det ble, men en vil jo alltid være et sted som inspirerer en. Mulig det hadde blitt samme resultatet hvis en hadde spilt det inn i det åpne kontorlokalet til skatt vest, men tviler veldig. Noe skjer med den kreative delen i deg på litt eksotiske plasser. Kan jo bare snakke for meg selv selvsagt.
Møttes igjen etter 20 år
Det nye albumet dreier seg om vennskap, oppvekst og kjærlighetssorg. Om de altoppslukende vennskapene som oppstår når man er ung og følelsen av å være udødelig, og om oppdagertrangen.
Med seg på prosjektet har han hatt tekstforfatter Edie Kuhnle Ottestad, som også bidro med tekstene til de tre første albumene hans. Da de møttes igjen hadde det gått 20 år siden sist, men de opplevde at de fortsatt tenkte likt. Hun hadde fortsatt lettest for å skrive, mens han hadde lettest for å lage musikk. De var også i samme fase av livet, med barn på vei inn i ungdomstiden.
- Både Edie og meg selv hadde på dette tidspunktet sønner som var på vei inn i tenårene. Forandringen fra søt liten gutt til rart, fjernt vesen fra en egen galakse er temmelig stor og dette var vel bare et bilde på hvordan vi oppfattet dem. Og husket oss selv. Uovervinnelige, udødelige, fjerne. I en egen verden.
- Det er vel på en måte litt tilbake til feeling og lyd slik den var mer i starten kanskje. I og med at vi tematisk gikk litt tilbake til egen ungdomstid så gikk en kanskje tilbake i uttrykk også. Men med litt erfaring og levd liv i bagen.
Stjernelag
Med seg har han også hatt den amerikanske komponisten Vince Mendoza, som bl.a har jobbet med Joni Mitchell og Björk samt den Grammy-vinnende produsenten Larry Klein. Sistnevnte har produsert to album for Dybdahl tidligere. Han forteller at han strekker seg lenger ved å jobbe med så flinke folk, og beskriver samarbeidet med disse tre som helt fabelaktig.
- Larry har jeg jobbet med på et par album før så jeg vet sånn noenlunde hva han tar med seg inn i en produksjon; en ro og tro som gjør hele prosessen så mye mer levelig og kreativ. Tanken om at hvis en har satt sammen de rette folka på det rette stedet med de rette låtene så vil gode ting skje. Priceless for en nervo fyr som meg selv som fort blir utålmodig hvis ting ikke høres ut som det jeg hadde hørt for meg i hodet med en gang. Edie og meg skriver så lett og naturlig sammen at det føles veldig riktig rett og slett. Ikke at det er enkelt, men vi butter liksom ikke mot hverandre i ønsket om hva vi vil det skal bli. Jeg digger språket hennes og måten hun tenker på.
Til å arrangere strykerne har Dybdahl med seg det nederlandske jazzorkesteret The Metropole Orkest.
- Er det noen spesielle artister du har latt deg inspirere av i arbeidet med dette albumet?
- Det er vel kanskje mest filmmusikk og klassisk som ble spiren til dette. Max Richter, Steve Reich og Harold Bud for å nevne noen. Det ble jo selvsagt ikke noe som lignet disse, det skulle jo bli et popalbum til syvende og sist, men det var kanskje det jeg hørte mest på mens jeg jobbet med det.
Stas og nervepirrende
Senere i år skal Thomas Dybdahl spille en del festivaler og festspill sammen med diverse orkestre for å kunne fremføre de nye låtene slik de ønsker.
- Bl.a Maijazz sammen med Stavanger Symfoniorkester og arrangør/dirigent Vince Mendoza. Det blir stas og nervepirrende. Det er jo ikke verdens letteste album å turnere med sånn besetningsmessig, men etter hvert så omarrangerer vi nok en del av låtene slik at de blir lettere å spille solo/med band også. Vi avslutter året i Operaen med Trondheimsolistene 22. desember.
- Vi synes alltid det er gøy å lese musikktips fra artister vi liker. Hvilke favoritter har du akkurat nå?
- Akkurat nå har jeg vært helt hekta på soundtracket til filmen The Holdovers. Regissør Alexander Payne tror jeg må ha sykt bra smak rett og slett, og være interessert i musikk og hva den gjør med film. Så masse kule artister og låter på det soundtracket, sammen med originalmusikken til Mark Orton så utgjør det et par supernice timer.
- Og om du skal anbefale kun ett album til dine fans. Hvilket og hvorfor?
- D’angelo sitt Voodoo tror jeg er mitt favorittalbum gjennom tidene. Bare elsker det, alt med det. Låtene, sounden, spillingen, vibben. Går aldri lei. Hør, hør!!
