Foto: Hans-Peter van Velthoven

Sist onsdag spilte Paolo Nutini på en utsolgt Sentrum Scene og viste fram sitt nyeste album Last Night In The Bittersweet (2022). Dette var hans første konsert i Norge på åtte år, hvor siste besøk var på Piknik i Parken 2015. Men dette var faktisk ikke sist gang skotten var i Norge.

- Jeg kom hit fordi jeg trengte en pause, puste inn frisk luft, være nær vannet, svømme og skrive. Jeg hadde noen ideer jeg ønsket å ferdigstille. En (norsk) venn av plateselskapet lot meg bo hos ham på et sted som var vakkert, fredfullt og øde. Det var perfekt for hva jeg trengte å få gjort.

Din 8 år-lange pause fra musikken var en periode der du fant tilbake til deg selv. Kan du fortelle om noen av de største åpenbaringene og erfaringene du satt igjen med?

- Det er interessant hvordan man definerer det å ta en pause, som om man har stoppet å leve. Livet fortsetter, men jeg skriver musikk hele tiden og prøver å utvikle meg, som det å klare å kutte ned på tiden det går fra en idé til når folk får høre låta.

- Jeg nyter prosessen med å skrive låter, men ser ikke fram til øyeblikket der de skal bli vurdert av massene. Samtidig er dette en pakkedeal med det å være musikker. Det er sånn prosessen går videre, men skrivingen er definitivt mest givende.



Kanskje den mest autentiske musikken kommer ut av en slik periode som du beskriver?

- Jeg har vært heldig å få jobbe med flinke musikere som gir disse sangene liv. Jeg har en liten bassgitar i hjørnet på rommet mitt. Når jeg våkner, lager jeg vanligvis en kopp kaffe og setter meg ned. Selv om jeg ser eller leser noe, er den alltid der og alltid i nærheten, skulle en idé oppstå. Mesteparten av tiden komponerer jeg låtene på bassgitar.

- Piano er også noe jeg foretrekker når jeg komponere låter. Morsomt nok er gitar kanskje noe av det jeg bruker minst. Jeg elsker pianoet selv om jeg aldri har fått en teknisk opplæring i et instrument. Derfor synes jeg pianoet tar meg med til musikalske steder jeg ikke kunne komme til på gitar. På bass er sjansen større for at jeg lager en «happy mistake».

Apropos det, skulle jeg gjerne hørt mer om den kreative prosessen til «Lose It». Den ble laget ganske spontant, ikke sant?

- Den kvelden husker veldig godt. Jeg har en mengde notatblokker fordi det er vanskelig å vite når jeg skrev ned ting. Sanger, tanker, kanskje til og med noe du sier til meg i dag er noe av det jeg skriver ned i blokken.

- Jeg husker vi var på ICP studios i Brüssel. Det var en kveld der vi jobbet på to låter, møtte veggen og ikke visste hva vi skulle gjøre videre. Ønsket ikke å fortsette bare for å bli ferdig.

- Noen ganger liker jeg å ha en drink når vi er i studio. Denne gangen prøvde jeg en Green Shochu (tonic-aktig sprit) som var ganske sterk. Så gikk jeg tilbake på bassen igjen, og det var da jeg tenkte «denne basslinja liker jeg», og så fulgte de andre musikerne etter.

- Da jeg kikket gjennom notatene, fant jeg noe som ble til de første linjene av låta, noe som sjeldent skjer. Jeg fikk noen av musikere til å hjelpe meg med å lage atmosfæren i etterkant, men det var den kvelden vi gjorde grunnarbeidet. Kanskje det var Shochuen, hvem vet?



Sangen "Afterneath" bruker en sample fra filmen “True Romance”. Hva fikk deg til å ønske å bruke akkurat denne, og hvordan fikk du tillatelse fra (regissør) Quentin Tarantino?

- "True Romance" er en av mine favorittfilmer, rett og slett en av de beste filmene noensinne. Et fantastisk cast! Den delen du hører på låta følger to folk som er på en reise der det er «dem mot verden», men er også dem mot hverandre. Jeg likte tanken på å legge sangen til dialogen fra filmen.

- Så kom vi i kontakt med hverandre, selv om jeg aldri pratet direkte med ham. Etter mye fram og tilbake, fikk jeg lov til å bruke den. Han likte konteksten til hvordan den skulle brukes. Jeg skulle gjerne pratet med og takket ham.

På din nyeste plate, beveger du deg gjennom flere ulike sjangere. Hvordan vil du beskrive evolusjonen eller progresjonen av musikken din sammenlignet med tidligere plater?

- På debutalbumet mitt (These Streets, 2006), visste jeg ikke hvordan jeg skrev låter. Da var det mange flere folk involvert, som det ikke er det nå lenger. Over tid lærte jeg meg å si nei, at jeg ikke likte noe og at jeg ikke var enig. Var tross alt 16-17 den tida da jeg skrev debutalbumet.

- Kanskje produksjonen var mer endimensjonal og fulgte én viss stilart. Jeg forstår allikevel hvordan mange har dette som deres favorittalbum, men på det andre albumet mitt (Sunny Side Up) var jeg ikke bekymret å gjøre mye rart. Halvparten av musikerne som jobbet sammen, møtte ikke hverandre engang.

- Musikk er veldig visuelt og cinematisk for meg. Hører du på filmmusikk, er det veldig sporadisk, variert i atmosfære. Derfor er det viktig for meg å ikke føle på at man «bytter kanal» og «hopper over scener» når man hører på albumet.

Å spille konserter kan derfor være vanskelig når artisten både skal spille nytt materiale og samtidig sørge for at dem som kommer for hans tidligere utgivelser også får en god opplevelse

- Noen ganger kommer du til et punkt der folk sier de liker enkelte ting, men ikke andre ting. Det er ikke sannsynlig at alle fans vil like alt jeg lager, som kan gjøre det vanskelig å komme på et av liveshowene mine Jeg får kun to timer til å spille, og det viktigste for meg er det jeg gjør nå i karrieren min. Det gir meg mest energi, som er poenget med et liveshow, men så vil noen folk ha det samme som før.

- Om de ikke får det de liker, roper de ut sangen de vil ha. Får de den, filmer de den bare uansett. Den greia der er kjip. Nå som man kan søke opp setlista på nett, vil folk tenke «han spiller ikke den låta, så jeg selger billetten min». Det tar vekk spontaniteten. Det kan hende jeg spiller den, og det kan hende at jeg ikke gjør det.



Hvordan foregikk innspillingsprosessen på plata mer generelt? Hadde du satt deg noen andre mål enn tidligere og møtte du på noen utfordringer underveis?

- Jeg fikk mye ut av å reise rundt. Hvis jeg var heldig, fikk jeg en dag før konserten hvor jeg fikk nok tid til å gå rundt. Andre ganger fikk jeg ikke det. Etter å ha vært på turné i 18 måneder, dro jeg hjem og prøvde å reparere ulike forhold og finne tilbake til dem etter det store oppholdet (under pandemien).

- Selv om du ikke ser disse folka like mye, trenger de støtten din like mye som du trenger deres, og det er noe jeg har kjent på med alderen. Etter turnéen, fikk jeg sjansen til å reise av gårde og se disse stedene, men pandemien ødela muligheten for det. Noen ganger var reising en ubevisst måte å rømme vekk eller distrahere meg fra noe. Folk var ikke mentalt forberedt å håndtere hva som skjedde. Du var tvunget til å møte deg selv i speilet.

- Til slutt viste det seg at denne perioden kom med noe positivt. Det gjorde meg mer sulten på å kommunisere mer med kjente på grunn av den manglende meningsfulle kommunikasjonen man hadde. Musikk var derfor en fin måte for meg å kommunisere og knytte følelsesmessige bånd igjen. Mange ting som i realiteten var negativt, ble så snudd på hodet, og gjorde at jeg satt mer pris på det jeg hadde.

Nutini forteller så om hvordan musikken hans har blitt tatt imot i andre land og hvordan det var å knytte bånd med fansen igjen

- Jeg var i Marokko for min aller første konsert der og lurte på om ingen kom til å bry seg, så det var utrolig å møte folk og høre historiene deres.

- Siden jeg ikke bruker sosiale media for å snakke med fans, som er andre musikeres måte å kommunisere, prøver jeg å gjøre mitt beste med å snakke og lytte til hva de ønsker å si til meg. Jeg setter mye mer pris på denne tiden istedenfor det konstante rushet av overfladisk kommunikasjon. Selvfølgelig må ikke alle føle at det må være slik.