Foto: Therese C. L. Wangberg
Flytting av datoer og ny konsert på Rockefeller i 2023 til tross, det har vært komplett umulig å oppdrive billetter til svenske Viagra Boys på Parkteateret i månedsvis.
Konsertarrangører landet rundt har klaget på at folk ikke kommer på konserter etter pandemien, og avlysningene har stått i kø. Så når det denne onsdagskvelden er utsolgt på en helt vanlig ukedag i juni, og samtlige nettsteder der man normalt kan få kjøpt billett oversvømmes av folk som vil kjøpe, da skjønner du at noe er på gang.
Parkteateret er et av få utesteder som kjører med ganske strenge spilletider, og når det står at bandet går på 20:00, er lokalet som var glissent en halvtime tidligere, smekkfullt. Du vet hvordan hver konsert har sin særegne atmosfære sammensatt av folk og lukter? Vel, denne kvelden var det som å gå rett inn en trang studenthybel. En god overvekt av folk med runde briller som ikke så ut som de måtte på jobb i morgentimene dagen etter, kombinert med en voksen gjeng bak i lokalet vitnet om at Viagra Boys har en bred appell blant folk. Ikke dårlig det, når det er en såpass sær sjanger som post-punk og jazz involvert.
God stemning gikk direkte over til dans og ekstase blant publikummet i det basslinjen til Research Chemicals dro i gang og vokalist Sebastian Murphy entret scenen, iført t-skjorte som umiddelbart forsvant, slækk svart bukse og sokker uten sko. Han så ut som han kom rett fra sofaen og bare skulle innom scenen for å ta seg en øl, synge noen sanger og henge med venner.
Murphy, som til daglig er tatovør og bor i Stockholm, er så ekstremt jovial i sin fremtreden at det er umulig å ikke umiddelbart bare elske hele fyren for den anti-helten han fremstår som. Det high-fives, og skåles i øl. Han fniser av norske ord. Han har tatovert LÖS i panna. What’s not to love?!
I beste rockestil står det en hel del fans på første rad med stjerner i øynene. En har med seg en liten plakat det står «I want your liquids on my face» haha, det er fantastisk det! Er det lov å håpe at vi kommer tilbake til en tid der bh-er og truser kastes opp på scenen igjen? Viagra Boys ser i alle fall ut til å være riktig band for den utfordringen.
Men selv om de har et tilsynelatende tøysete bandnavn og sanger om reker, har Viagra Boys også en sterkere samfunnskritisk linje ved seg som gir dem den dybden som trengs for å fremstå som noe mer enn nok et partyband. I tillegg til en vidunderlig karismatisk frontfigur er de også ufattelig fete musikere, som understreker at dette er et band som har en langt mer gjennomtenkt agenda, enn å bare spille litt for moro skyld innimellom.
Og fy og inni svarthelvete som saxofonist Oscar Carls kan spille fletta av hele rommet. Og Henrik Höckert, for en bassist! Det er helt ubeskrivelig deilig å være på en konsert der absolutt alt stemmer på en så merkelig måte, i et sammensurium av sjangere, humor og talent.
Lyden er innertier, publikum danser og det surfes på hoder. På scenen sjarmerer Murphy seg gjennom setlista. Hele 13 sanger fra gamle og kommende album. Inkludert hiten Sports (sjekk ut videoen på youtube) og Ain’t Nice (ja, du må sjekke den på youtube også), som avsluttes med den ganske geniale Worms. (Uvisst om det var på grunn av strenge spilletider eller bandet selv, men avslutningen har pleid å være + en sang med Down In The Basement).
Flere av sangene broderes ut i lange sekvenser der Murphy tar seg en tur bak senen (sikkert for å ligge litt på sofaen og se tv), og bandet får leke med publikum og rytmer. Det er rett og slett en helvetes artig fest.
1 konsert, 13 sanger, utført til perfeksjon på en så genial måte at det ikke går an å gi den under 10/10. De smarte av oss har allerede kjøpt billett til neste konsert.
