Foto: Georgie Gibbon


Det har blitt 8 år siden sist Alison Moyet var på verdensturné og med det besøkte Oslo og Rockefeller.

Da var det Other som befant seg i bagasjen, mens nå er det Key - et album med 16 nytolkninger av eldre låter, samt to helt nye.

Til Oslo kom hun med to musikere, men det manglet så visst ikke på lyd og inntrykk da den 63 år gamle blide damen gikk løs på det som skulle bli en praktfull kveld.

Hun startet intenst og mørkt med "Fire", før vi fikk kveldens første brede smil og en hjertefylt "thank yooouuuuu!!!". Det låt upåklagelig, og ingen kimser av det første innslaget av ferskvare vi får denne kvelden heller; den flotte "Such Small Ale". Så, selvsagt, rett etterpå får vi kveldens første av fire Yazoo-låter i "Nobody's Diary". Allsang på en mandag, og det før klokka er slagen 21.00.

I låtene er Alison innbitt, mørk og intens. I mellom låtene er hun verdens hyggeligste og imøtekommende som deler, forteller, er ydmyk og ekte. Hun forklarer at denne turneen ikke handler bare om å feire 40 år som soloartist (debuten Alf kom i 1984), men også hvem hun er i dag. Så dette skulle ikke bli en "hideous karaoke", som hun kalte det. Altså fine doser av nostalgi i ny drakt. Men slik det ble levert, så var ikke det noen nedtur på noen måte.

Vi som har fulgt Alison gjennom både 80-, 90-tall og videre vet at hun aldri har vært noen tyggispop-leverandør. I alle fall ikke over tid, og så lenge hun har fått bestemme mest selv. Det er god avstand i uttrykket mellom albumer som Raindancing over til Hoodoo og Essex, for eksempel. Litt som Cyndi Lauper også, som leverte fargerike hits og tidvis full fest på 80-tallet, men som ble voksen og serverte Hat Full Of Stars i 1993.



Hun går løs på 90-tallslåter som So Am I (fra Essex) og This House (fra Hoodoo) på mesterlig vis. Formidlingen er der helt ut til fingerspissene, og hun serverer begge med det lille ekstra av pondus og nerve som gjør at jubelen går i taket da hun drar det siste ut av sluttonen på sistnevnte. Intenst!

Litt senere løsner hun mer opp, og gjør en allsangtung "Only You" fra Yazoo-katalogen før vi får en akustisk koseversjon av Dorothy med kveldens heltinne på munnspill. En sikker vinner! Så, en sjelden "Is This Love?" fra Raindancing i en helt ny versjon. Og som den passer inn i denne settingen!

Det blir mer hits mot slutten, selv om vi holder oss langt unna "hideous karaoke"-segmentet. "All Cried Out" fra solodebuten avslutter hovedsettet, før det danses helt gjennom det tre låter lange ekstranummersettet der vi får "Situation" (Yazoo), hennes første single "Love Resurrection" og til slutt smashhiten "Don't Go".

Stemmen hennes holder makeløst bra, med solid dybde og sjel (hvorfor har ikke denne dama fått tilbud om å spille inn en Bond-låt noen gang?). Flankert av to musikere blir det akkurat nok "levende" med live bass, en smakfull el-gitar og fine koringer. Og selvfølgelig forankret i et iskaldt synthlandskap som fremstår mer tidløst og riktig nå enn det gjorde da hun spaserte inn i 90-tallet.

Alison Moyet og katalogen hennes lever i beste velgående der altså. "You were absolutely fabulous" sa hun til oss etter snaue 90 minutter. Den hadde ikke 1.800 nordmenn på mandagskonsert ingen problemer med å sende rett tilbake.