I løpet av de siste ti årene har Spidergawd etablert seg som en av de stødigste leverandørene av klassisk hardrock her til lands. Bandet som tidvis høres ut som en 80-talls gutteromsdrøm har levert solide album i et rasende tempo og turnert land og strand rundt. Selv om bandet nok har hatt litt mer musikalsk utvikling siden oppstarten enn titlene på de syv albumene og coverarten skulle tilsi, føler en seg som regel relativt sikker på hva en får når det kommer til Spidergawd.

Litt overraskende er det da å se at bandet har endret ganske mye på hvordan de fremstår på scenen live fra de gangene jeg har sett dem tidligere. Der de før ofte stod mer eller mindre i ro på sin egne platformer og ofte lot trommemonsteret Kenneth Kapstad fungere som en slags visuelt trekkplaster er det nå en ledig mikrofon i midten av scenen som ulike bandmedlemmer veksler på å synge i. Ofte er det bassist Hallvard Gaardløs som ender som midtpunktet. Han er også hovedvokalist på et par låter, noe han løser med glans. Dette litt friere oppsettet fører til mengder av klassisk rocke-posering, og en bredbenthet som er tett på imponerende. Tidvis kan det kanskje bli litt vel “Åge og Sambandet”. Samtidig er det jo ledig stilling som Trønderrock-konger til neste år, så det er mulig dette bare er et ledd i planen som vil lede til et utsolgt Lerkendal innen 2030. Det hadde i så fall vært vel unt.

Musikalsk er det akkurat så bra som en forventer. Spidergawd har blitt et nesten uangripelig rockemaskineri med årene. Når fryktelig dyktige musikere spiller sammen lenge blir det ofte bra. Fra introsporet til “The Tower” fra fjorårets VII til siste tonene på “Kjærlighetslåta vår!” “Is This Love..?” fader ut er det en oppvisning i alle rockeklisjene en kan ønske seg. Hylende gitarsoli fra Per Borten og Brynjar Takle Ohr, frenetisk bassing fra Hallvard Gaardløs og en helt vanvittig groove fra “festivalens høyeste trommis” bak kveldens desidert største trommesett: Kenneth Kapstad. I tillegg har bandet et ess i ermet i det lytt a-typiske rockebandmedlemmet og instrumentet i Rolf Martin Snustad og hans barytonsaksofon.

Tempoet som settes opp er tidvis heseblesende, og en kan nesten mistenke at bassist Gaardløs har tatt med seg litt av det drivet som et av hans andre band, WIZRD, ofte leverer. For undertegnedes del kunne de gjerne variert noe mer, spesielt på de låtene fra litt tidligere i katalogen som kanskje kler en enda seigere groove enn det bandet legger opp til denne kvelden. Samtidig er dette flisespikkeri og handler nok mest om ulike preferanser. Alt i alt en solid avslutning på festivalens første dag.