Som f.eks Carole King, Burt Bacharach og Bob Dylan, er Lucy Dacus objektivt sett en vanvittig dyktig håndverker som låtskriver både av ballader og rockete pop-indie sanger. Hun er også en svært god sanger, med egen signatur.

Selv om Dacus' utgivelser tradisjonelt ikke har blitt særlig hypet, og hun aldri har spilt på banal markedsføring (les: kropp), har utgivelsene oppnådd svært mye internasjonal kritikerros og solgt mye.

Gjennom Dacus' deltakelse i supertrioen boygenius, bestående også av de andre etablerte soloartistene Phoebe Bridgers og Julien Baker, eksploderte Dacus' berømmelse. boygenius' The Record (2023) mottok voldsom kritikerros og ditto salgstall.

Som følge av suksessene har Dacus' første album i boygenius sin pause vært hypet stort, med bl.a fire singler kort tid i forkant. Etter dette var fallhøyden stor da albumet ble sluppet denne uken.

Verken kompositorisk, tekstmessig eller produksjonsmessig har det vært stor variasjon mellom Dacus' tre tidligere soloalbum. Også boygenius' album har harmonert med Dacus CV som soloartist.

På Forever is a Feeling følger Dacus, med sine medprodusenter i stor grad samme oppskrift. Muligens som følge av Dacus' sterke posisjon, er produksjonen åpenbart mer påkostet. Det myldrer av medvirkende musikere, folk bak spakene og instrumenter på albumet. Instrumentene er hovedsaklig akustiske ekte instrumenter.

Blant de medvirkende er Bridgers og Baker på en låt hver, og en sammen. Tittelsporet er dermed i praksis en ny boygenius-låt, og låtene Modigliani og Most Wanted Man ikke langt unna.

Som man skjønner, må albumet etter dette ha vært et helvete å mikse, spesielt når produksjonen for det meste er nokså nedpå, men mikserne har gjort en jobb de kan få Grammy for.

Påkostning av produksjon innebærer alltid fare for overproduksjon, men resultatet på dette albumet er heldigvis ganske subtile forskjeller fra produksjonene av Dacus' tidligere album - stadig indiepop ispedd andre genre om ymse overraskelser.

Endringene er mest hørbare i form av en hyppig brukt rootsaktig nedstemt rytmekassegitar spilt uten plekter, ustemt piano, cello spilt stakkato, litt visper på trommene og litt mer synth. Fuzzboksen er likevel ikke lagt i kisten.

Når albumet har en enda mer organisk produksjon enn Dacus' tidligere album, kommer synthinnslagene ut med vekslende hell. Krydderet med instrumenter som kommer og går er imidlertid ytterst smakfullt.

Arrangementene er strålende, igjen med unntak av noe på synthen. Summen er dermed et lydbilde som passer nesten perfekt til Dacus' stemme og komposisjoner.



Albumet inneholder for meg kun ett kort hopp over-minutt; den korte introen Calliope Prelude. Ellers veksler albumet på kjent vis mellom Dacus' velkjente vakre ballader, fengende trad-pop og noe støy-pop, og ikke-singelen Big Deal er etter min smak den aller mest smakfulle av disse.

Tekstene holder verdensklasse. I For Keeps synger hun f.eks: "We were not something, we were not nothing, we were inbetween things that made sense". Tekstene handler utelukkende om kjærlighet mellom partnere, og sensuell aktivitet mellom slike. Fordi tekstene holder så høy kvalitet, er det ikke så ensformig som man kunne tro. Tekstene er blottet for allegorier eller mer kompliserte tekstmessige grep. Så får det bli en smakssak om man alltid må ha mer utfordrende tekster, eller også setter pris på enklere.

Ettersom albumet i utgangspunktet ikke er så langt unna feilfritt, er spørsmålet: Ønsker man seg en enda vakrere Lucy Dacus-samling i uendret stil, eller skulle man ønske at hun varierte stilen sin mer? Fans vil normalt det første, mens kunstnerkollegaer og enkelte i musikkpolitiet gjerne vil rynke på nesen over mangel på fornyelse.

Når albumet i hovedsak kun skiller seg fra de tidligere gjennom tydelig foredling, og utgangspunktet er så vellykket, er svaret mitt: Ja takk til mer av hennes tradisjonelle stil, når den er levert enda bedre! Jeg tror svært mange vil være enig i at dette albumet er Dacus' beste hittil, og vil holde det svært høyt.

Dacus spiller i godværet under Bergenfest 11. juni, og på Rockefeller i Oslo 12. juni, og det er bare å prøve å få tak i billett!