- Vi har alltid vært et bra liveband. Det har vært vår spisskompetanse. Vi har turnert i Australia, spilt på South by Southwest i Texas, gjort noen jobber i Tsjekkia og Tyskland, og hatt noen gode runder rundt omkring i England. Vi kommer til Norge i 2010 og er allerede i dialog med noen arrangører, sier vokalist Dan Wilson til musikknyheter.no.
Sinte punkere
Wilsons vokalprestasjoner er det første du legger merke til ved The Cubical. Det er rått og tøft, men også vakkert. Rundt seg har Wilson frekke gitarer og en stødig rytmeseksjon. Det hele gir et massivt lydbilde. Det tok imidlertid litt tid før bandet fant ut av det:
- Dan [Wilson], Percy og jeg gikk på skolen sammen og har spilt sammen i forskjellige band. Det er likevel de siste fire-fem årene at vi har utviklet en ´sound´ vi er fornøyde med. En annen kamerat fra skoletiden, Johnny Green, har vært en fantastisk forlengelse av bandet ved å bringe inn munnspill, slide og en vid musikksamling. I tillegg har bassist Craig Bell gjort bandet komplett, og det var da han ble med at vi ble The Cubical og begynte å ta ting litt mer seriøst. Vi har ikke sett oss tilbake, sier gitarist Alex Gavaghan til musikknyheter.no.
- Vi startet egentlig som et sint punkband. Det ga oss mersmak og senere har vi utviklet oss gjennom ulike stadier. Vi har eksperimentert med lydbildet og synes vi har funnet den rette miksen, sier Wilson som hevder de likevel ikke har blitt snillere med årene:
- Vi var unge og ville spille i band. Alex [Gavaghan] var den eneste som kunne spille litt punk så det virket øyeblikkelig som det rette uttrykket å ha. Vi likte lyden og oppførselen, og jeg elsket Johnny Rotten, noe jeg fortsatt gjør. Vi hørte mye på Sex Pistols, de var de store, pluss noen grønsj- og Modband. Vi var ikke så sinte da og jeg vil ikke si at vi har blitt bløtere heller med årene. Kanskje bare vokst opp og utviklet oss som musikere.
60-tallslyd
De var 16 år da de begynte å spille i band. Tolv år senere ga The Cubical i høst ut debutalbumet, Come Sing These Crippled Tunes, til strålende kritikker, med blant annet 9/10 her hos musikknyheter.no. Albumet ble innspilt på gammelt vis i Hollywood:
- Det var en god erfaring å spille inn plata i Hollywood, Sunset Sound, hvor så mange store band og artister har vært tidligere. Produsent Dave Sardy gjorde en glimrende jobb, og ved bruk av vintage-utstyr og gamle innspillingsmetoder klarte vi å skape den autentiske 60-tallslyden vi var ute etter. I begynnelsen var vi litt skeptiske ettersom mesteparten ble spilt inn i løpet av fire dager, men presset skapte en god atmosfære for kreativitet, forteller Wilson.
- Mange av anmeldelsene har fokusert på det mer sløve materialet vårt og Dan´s tekster, noe som er bra ettersom musikken vår inneholder mye mer enn denne fetisjen for garasje-retro som mange mener vi har. Når det er sagt, så har det bare vært et par negative anmeldelser, mens resten har vært svært gode, påpeker Gavaghan og røper at en oppfølger skal komme i løpet av neste år:
- Vi går i studio så snart vi kan og vi har nok låter. Vi må bare finne ut hvem som skal produsere den og andre detaljer rundt innspillingen.
Mölby som forbilde
Tom Waits er nevnt som referanse, noe The Cubical bukker og takker for. Samtidig er det flere artister som har inspirert bandet:
- Vi er store Tom Waits-fans. Han er eksepsjonell og det å bli sammenlignet med ham er en stor ære. Våre musikalske forbilder er mange og sjangerne ulike, fra delta blues til folk og de klassiske sangerne og låtskriverne som Bob Dylan, Leonard Cohen og Johnny Cash for å nevne noen. Dessuten påvirker også bøker vi leser og filmer vi ser musikken vi lager, sier Wilson.
Mer overraskende er det kanskje at den tidligere Liverpool-spilleren, dansken Jan Mölby, er en viktig inspirasjonskilde for The Cubical.
- Mölby var fantastisk, en storartet ballfordeler. Jeg møtte ham på et fly til Barcelona for noen år tilbake sammen med en haug med Manchester United-fans, og da ble vi sittende å snakke om hvor mye vi begge hatet United. Jeg tror han er stor fan av The Cubical, sier vokalisten.
- Han var utrolig! Enorm spilleforståelse og en glimrende pasningsspiller. Jeg hadde også en smule fascinasjon for Stig Inge Bjørnebye, ikke seksuelt da, som du sikkert forstår, legger Gavaghan til.
En svak sesong så langt av Liverpool har likevel ikke påvirket The Cubicals musikalske prestasjoner. Heller ikke manager Rafael Benitez bekymrer musikerne:
- Det har vært en rar sesong med flere dårlige kamper, uflaks, skader og noen merkelige avgjørelser. Men jeg stoler fortsatt på Rafa, sier Wilson og får støtte av gitaristen:
- Sesongen så langt kan oppsummeres i et ord: dritt! Skuffende som faen ettersom forrige sluttet så lovende. Vi savner Alonso, men denne Aquilani-fyren ser ut til å være god, hvis Rafa vil la ham spille, da. Jeg synes ikke Benitez skal gå, da stikker nok Torres også. Han kan være irriterende i blant, men i bunn og grunn er han en stor manager.
Trives i Liverpool
Liverpool FC er ute av mesterligaen og (kanskje) litt for langt bak Chelsea og United i Premier League til å vinne ligagullet. The Beatles er oppløst og Echo & The Bunnymen over middagshøyden. Umiddelbart kan det virke som om byen ved Mersey mangler beat. Kanskje passer det derfor utmerket at denne kompakte og røffe kvartetten dukker opp og gir byen nytt håp.
- Egentlig er vi fra St. Helens utenfor Liverpool og er derfor som ´outsidere´ å regne. Vi har bodd i Liverpool de siste åtte årene og føler definitivt at dette er vårt hjem, men vi er ikke ´scousers´, sier Wilson som likevel er tydelig på byens påvirkning av bandets musikk:
- Den har helt klart påvirket oss musikalsk med den energien og entusiasmen det er for musikk i byen. Det er også en inkluderende og vennlig by, mye mer enn London og Manchester. En flott by å spille i band i, sier han, men legger til:
- Det er ikke noen særlig god musikkscene i Liverpool for tiden sammenlignet med noen år tilbake. Da ble alle bandene trukket mot dette gamle varehuset, galleriet eller liverommet, om du vil som ble kalt ´The Kif´. Da var det gode band som The Regimental, Zukanikan og Rhombus of Doom som herjet rundt. Det var noen minnerike øyeblikk og fester der, en herlig blanding av ulike mennesker.
- Bortsett fra The Cubical, hvilke andre band fra området bør man merke seg?
- Jeg vil anbefale The Murmurs of Tension fra St. Helens og Biltone, en glimrende sanger og låtskriver fra Liverpool. The Swinging Bricks er også et kult liveband, avslutter Wilson.
Musikknyheter.no ba Dan Wilson og Alex Gavaghan om å sette opp sine favorittalbum for det siste året og tiåret. Her er svarene:
Dan Wilson, 2000 - 2009 (tilfeldig rekkefølge):
Abbatoir Blues/Lyre of Orpheus - Nick Cave
Don't Give up on Me - Solomon Burke
Amassakoul - Tinariwen
Love and Theft - Bob Dylan
American IV The Man Comes Around - Johnny Cash
2009 (tilfeldig rekkefølge):
Live at the Cafe Montmartre Vancouver - Petunia and The Vipers
Glitter and Doom - Live - Tom Waits
Together Through Life - Bob Dylan
Working on a Dream - Bruce Springsteen
Live in London - Leonard Cohen
Alex Gavaghan, 2000-2009 (i riktig rekkefølge):
Love And Theft - Bob Dylan
No More Shall We Part - Nick Cave
Orphans: Brawlers, Bawlers & Bastards - Tom Waits
When The Man Comes Around - Johnny Cash
The Coral - The Coral
2009 (i riktig rekkefølge)
Come Sing These Crippled Tunes - The Cubical
Christmas In The Heart - Bob Dylan
Live in London - Leonard Cohen
Together Through Life - Bob Dylan
Two Million Thousand - Black Lips
Photos by Mick Dolan
The Cubical på MySpace
