Et dypdykk i universet som er Thomas Bergsten

Foto: Christopher Owe

Fra kjelleren i Svelvik lever multikunstner Thomas Bergsten ut drømmen som kunstner og komponist. Som en musikalsk nomade har han gjennom over 25 år beveget seg på kryss og tvers mellom ulike sjangre og sceneuttrykk med en fot i både teater-, kunst og musikkverden. For tiden har han endt opp i det psykedeliske universet med det funky prosjektet Gunerius & Verdensveven, som han startet under koronapandemien.

Før sommeren slapp det som nå er blitt en trio fjerdealbumet Fantasmagor`i, og er blitt nominert til Edvard-prisen 2024 for sitt forrige album Kapitalypse nå!. Så om disse gutta ikke er på radaren din enda er det på tide å få øynene og ørene opp. Noe du også kan gjøre veldig snart da trioen kjører en in-store konsert på Big Dipper 17.august.

Vi tok en prat med Bergsten i sommer for å bli bedre kjent med mannen bak musikken, Gunerius & Verdensveven og konseptet «funne klanger».

Å drive med musikk er ikke ren plankekjøring.

Fra Bergsten var liten gutt og sjalu på broren som spilte i band har han visst at musikk var noe han måtte gjøre med livet sitt. Etter å ha kjøpt en Tascam Porta 02 og to orgler på et loppemarked var det bare å sette seg ned og begynne å eksperimentere. Og det har han gjort siden.

- Jeg bare lager ting jeg synes er interessant og gjør så godt jeg kan. Noen ganger blir det dermed kanskje en litt egen sound, men det er det jeg har gjort de siste 25 årene og det har fungert ganske greit til nå.

Det har alltid vært viktig for Bergsten å ikke ha noen grenser, at alt skal være lov. Og på godt og vondt har han ikke gitt etter på dette, selv om musikken kanskje av og til har blitt for nisje til å nå gjennom nåløyet i mainstream norsk musikk. Avslag på Musikkhøgskolen fikk han også.

- Ble fortalt at det jeg driver med er kunst, ikke musikk. Og det er jo litt morsomt at det er musikk jeg driver med da den eneste musikkundervisningen jeg har hatt er på barne- og ungdomsskolen. Jeg har jo ikke hatt en eneste gitartime en gang, men spiller ganske mange instrumenter.

- Men jeg skal ikke klage. Jeg prøver å klage minst mulig for å ikke være en sånn bitter Zappa-karakter. Hvor mye musikk kommer det ut hver dag liksom, og noen av tingene jeg lager er sært, så når det finnes så mye bra folk der ute er det ikke rart at jeg får et par avslag.

Humper på veien har derimot overhodet ikke stoppet verken Bergstens humør eller produksjon, da han jevnlig har gitt ut plater, så og si på et King Gizzard and the Lizard Wizard nivå av produksjon, i tillegg til å være involvert i teaterproduksjoner både på og bak scenen, ulike kunstutstillinger og til og med hørespill. Som vil si, han har mildt sagt jobbet på.

- Jeg har stort sett gjort ganske smale ting da, så jeg har aldri tjent så mye penger på det jeg gjør. Men jeg sluttet egentlig å tenke på at jeg trengte så sabla mye penger. Kan jo heller bare prøve å gjøre det jeg trives med på fulltid.

Og den som venter på noe godt venter ikke forgjeves, da Bergsten nylig ble nominert til Edvard-prisen av TONO for verket Kapitalypse Nå! i Åpen klasse.

- Det var rått. Og det var ganske morsomt for det var på det tidspunktet når han ringte og ga meg beskjeden, flere sånne ting som var sånn dette kan jeg ikke si noe om før det offentliggjøres. Og på et tidspunkt var jeg sånn, vent litt er det jeg som er i psykose nå. Tenkte liksom shit nå går det ganske bra her, men vent litt jeg får jo ikke lov til å si det til noen så skjer dette faktisk? Men heldigvis var jo alt på ekte da, hehe.

- Kapitalypse nå! er også første plata vi har gitt ut som en trio som Gunerius & Verdensveven, så det er veldig stas.

Funne klanger - hva er det?

Hvem har sagt at kunst og musikk ikke kan flyte over i hverandre? Kanskje var det utdannelsen som billedkunstner på Kunstakademiet i Oslo eller et mangel på nye instrumenter å lære seg, men klassiske instrumenter var tydeligvis ikke nok for det selvlærte talentet. Rundt omkring huset på Svelvik og krydret inn i musikken han lager finner vi også selvlagde instrumenter. Under praten peker han ut på et tre støpt i en sementfot utenfor huset.

- Det er et av instrumentene mine. Har konstruert et par selv, og designet en del som andre har laget for meg for jeg er egentlig ikke så handy av meg.

I sentrum av Bergstens musikalske reise er nemlig ideen om at musikk kan komme fra hva som helst. En ide han tar nokså bokstavelig.

- Jeg lager musikk ut i fra det meste egentlig, og jeg jobber med det jeg liker å kalle for “funne klanger”.

Videre forklarer han at konseptet dreier seg om mikrotonale skalaer som han for eksempel finner bak gitarstrenger, i ustemte piano eller i knuste steinfliser.

- Så jeg slår på ting og prøver ut hva slags nye toner jeg kan få. Første skiva til Gunerius & Verdensveven har en god del krukke-lyder da jeg bygde en 4-toner krukke-marimba som jeg drev og resampla og eksperimenterte med.

Rundt disse klangene bygger han instrumenter, og prøver å tilpasse musikken til klangene heller enn motsatt.

- Det har vært noen hendelser hvor det har vært litt problematisk live da jeg sjeldent stemte gitaren til noe fast i starten, så noen av samplene jeg bruker live har vært litt for “ute” på et par låter. Så nå hender det oftere at jeg sjekker stemninga på gitaren når jeg jobber. Men ikke alltid, hehe.

- Jeg har ikke visuell fantasi

Musikken Bergsten lager blir altså til gjennom å bare prøve ut diverse ting, og ut av prosessen kommer som regel magi.

- Ett eksempel på hvordan jeg lager musikk er i låta «Mitt liv er bygget på en løgn» hvor jeg satt og prøvde å bruke en av mine skulpturer, en Kannelimba, som klang for noe feedback og tenkte, hmmm, dette kunne vært artig som en intro til noe litt banger-aktig. Så lette jeg frem en hurtig dansbar sak jeg hadde laget uken før og begynte sette ting sammen. Teksten kom på vei hjem fra barnehagen da jeg så «I C U» i skyene og tenkte, «Gud snakker til meg igjen» og så skrev jeg ned det første verset på telefonen og gikk hjem og sang det inn. Neste verset kom etter at jeg hadde presentert låta til resten av bandet og jeg tror jeg skrev det mens vi øvde på låta.

Det handler altså om å bare sette seg ned og prøve ut noe, som kan være forårsaket i stor grad av at Bergsten ikke klarer å se for seg noen ting.

- Jeg har ikke visuell fantasi, som jeg i senere tid har funnet ut kommer av at jeg har afantasi. Folk sliter ofte med å tro på det, men det er helt sant.

- Det har ikke gått ut over produksjonen da, snarere tvert imot. Siden jeg ikke klarer å se for meg tydelig hva jeg vil gjøre bare lager jeg ting også får jeg høre det mens jeg lager det. Jeg jobber best når jeg bare jobber sånn rett på, og det har fungert hittil.

Fra solo til band til solo til trio, eller noe i den duren.

Å få ting gjort er et kjennetegn ved Bergsten, hvor det ofte kribler litt for mye i fingrene til å vente på andre når det kommer til å lage musikk. Selv om han opp gjennom karrieren stort sett har jobbet i band og team.

- Jeg er glad i å jobbe med andre, men jeg liker å få ting gjort. Så hvis jeg skulle ventet på at vi kan spille inn, vente på at andre skal ha tid mellom fulltidsjobb, familie og andre band for eksempel, går jeg ofte litt på veggen.

Noe som også var tilfelle med Gunerius & Verdensveven, som kom til livet under koronapandemien da Bergsten befant seg tvunget alene nede i kjellerstudioet.

- Å samle syv stykker, som vi var på det meste i bandet jeg arbeidet med da kalt The Harvey Steel Show, var ikke spesielt enkelt. Og jeg hadde lyst til å lage en discoplate med det bandet, men så har jeg litt dårligere tålmodighet enn de andre som var med så da jeg hadde alt jeg trengte tilgjengelig og tid til å gjøre det, gjorde jeg det like gjerne heller bare selv.

Slik ble de første to Gunerius & Verdensveven platene skapt, før Bergsten etter en stund som solo, og når samfunnet åpnet opp igjen, fikk selskap i Alexander Lindback og Magnus Tveten, som gjorde Gunerius til trioen de er i dag.

- Og det er jo morsommere å spille med flere, altså når vi spiller konserter som trio så er det mye morsommere enn når jeg er alene fordi da har jeg ingen å prate med. Det er gøy å spille med sampler og sånn men det blir litt mer levende når man har med et band oppå det. Litt sånn interaksjon. Jeg er ikke schizopfren nok til å ha interaksjon med meg selv på den måten. Enda, hehe.

Gunerius & Verdensveven

Navnet kommer fra tippoldefaren til Bergsten som hans bestefar alltid sa at han minnet han om.

- På starten av 2000-tallet brukte jeg Gunerius Quack som et av mine artistnavn. Alexander, som nå spiller trommer i Gunerius & Verdensveven overtalte meg til å droppe Quack, og det var nok sikkert lurt det.

- Med verdensveven tenkte jeg at det var litt passende i og med at musikken “vever” inn en del forskjellige inspirasjoner fra verden rundt. Lekte også litt med internett en stund, da internett er jo strengt tatt ganske bra til å vise musikk som jeg ellers aldri ville hørt. Gunerius og internettet høres forøvrig ikke så bra ut kanskje.

Trioen var kjent med hverandre fra før av da de møttes gjennom ulike andre prosjekter de har vært delaktige i sammen, blant annet The Harvey Steel Show.

- Så vi møttes gjennom musikken. Jeg pleier å ha god kjemi med de jeg spiller med, og folk som spiller litt småsær musikk pleier å være fine folk så vi koser oss vi.

Fra kjelleren i Svelvik produserer de dansbar og funky psych-rock som både får dansefoten til å rykke og hjernen til å tenke seg om to ganger. For mellom linjene ligger det ofte et budskap trioen ønsker å dele med verden, utover musikken i seg selv.

- Klimakamp er noe som jeg har skrevet om siden The Harvey Steel Show, og er noe som blant annet i stor grad preget Fantasmagor`i. Jeg har jo barn som jeg vil at skal kunne bli voksne.

- Jeg leste også veldig mye sånn der anarkistiske teorier, holdt jeg på å si, på den Kapitalypse nå! plata, så den ble kanskje enda mer uttalt antikapitalistisk. Det blir som regel ofte ganske politisk.

Verdensdagen for psykisk helse

Som nevnt er det King Gizzard nivå av produksjon her i gården, så neste plate til Gunerius & Verdensveven droppes allerede i oktober. Nærmere sagt 10.oktober, verdensdagen for psykisk helse, som også dette albumet handler om.

- Jeg skrev alle tekstene i januar som innblander en del barndomstraumer som jeg har drevet og jobbet meg gjennom. Pluss at en kompis av meg plutselig gikk gjennom en tøff periode og jeg var sånn shit hva kan jeg gjøre. Så jeg skrev en låt til han og jobbet videre ut av det.

Resultatet ble fire låter, på tilsammen 86 minutter, som kanskje ikke er for enhver Kari eller Ola Nordmann da det er et album som krever litt jobb. Plata skal nemlig spilles av på to anlegg samtidig.

- Ideen med at en skal spille det av på to anlegg samtidig er for å ha forsøkt å vise psykose og psykisk helse fra den syke sitt ståsted. Det som kan virke tilfeldig eller litt sinnsykt utenfra for folk flest, å oppleve det fra den syke sitt ståsted. Så å måtte synke opp to anlegg som aldri kommer til å kunne synkes opp helt perfekt tenker jeg kan forsterke det uttrykket ganske greit.

Konseptet er ikke nytt da blant annet Flaming Lips i 1997 ga ut Zaireeka som skal spilles på hele fire platespillere synket opp samtidig. Men kanskje er det en ny opplevelse for de fleste, inkludert undertegnede.

- Jeg synes jo det er topp, men jeg tror ikke det er så mange som kanskje er enige i det da. Men noen ganger må en bare prøve seg fram.

Bergsten foreslår videre å prøve ut å ha på hodetelefoner med det ene sporet på ganske lav lyd og det andre sporet med høy lyd på anlegg. Men her er det hovedsakelig bare å finne ut av det på egenhånd.

- Så det blir en opplevelse. Det synes jeg var veldig spennende når man var ungdom og bare wow, spille av flere spor samtidig. Da føler man at man er en del av verket på en måte, når man må sette det i gang selv.

Plata har fått navnet ISOLASJON og vil være gratis tilgjengelig for å alle å prøve seg på.

- For det er jo bare litt dårlig stil å prøve å cashe inn på psykisk helse, i alle fall ute av karakter for meg.

Liveshow og veien videre

Å oppleve Thomas Bergsten live er mer enn bare en konsert. Som han selv beskriver det prøver han alltid å dra med teater og kunsten inn i livemusikken.

- Har blant annet sydd litt baktepper og kostymer og sånt. Kona mi lagde kostymer til det forrige bandet, The Harvey Steel Show. Det var veldig sånn ut av verden, «Space is the Place», aktig band. Nå med Gunerius & verdensveven føler jeg at det ikke er så mye kostymer. Kanskje fordi det jeg går med til vanlig ser ut som kostymer uansett så det har ikke så mye å si.

De særegne instrumentene som ofte preger låtene til Bergsten er det derimot lite å se av på scenen.

- Jeg har ikke lappen for det første, så å frakte disse svære greiene er ikke bare bare. Så det blir mye sampling live. Jeg lager instrumenter og spiller inn de lydene, lager loops og sånt på de instrumentene, også når vi spiller live så bare har jeg med de samplene. Så kan vi være en trio istedenfor å ha med et lass med bilder og sånn 18 folk på scenen og så videre.

- Også har jeg drevet en del med spoken word og historiefortelling i det siste. Jeg føler at jeg har ganske morsomme historier å bringe til live.

Selv om en kanskje kan diskutere hvor morsom er rett måte å beskrive det, da det Bergsten så setter i gang med å fortelle er ganske grove barndomstraumer.

- Som jeg som nevnt har drevet å jobbet meg gjennom, og det fikk jeg jo autoritetsproblemer og mye sånn der klaustrofobi og ting som jeg ikke har skjønt at kommer derifra før jeg begynte med et verk jeg jobbet med for noen år siden.

Og det er jo en vanlig sak det, å for å si det litt klisje, bruke musikken som egen terapi, som mang en musiker har gjort opp gjennom tidene. Bergsten synes også det er interessant hvor mye forskjellig folk får ut av disse historiene, og musikken.

- Jeg har fortalt disse historiene litt under konserter og sånt som dikt, og føler at jeg har fått en ganske morsom fortellerstemme. Så var det en som sa sånn; “det var jævlig bra det der, er liksom sånn blanding av standup og kunst”. Og jeg var sånn okei du synes det var morsomt ja, å høre gjennom barndomstraumer, jaja. Og dette er jo en veldig rett fram historie uten mye mellom linjene.

- Men det er i hvert fall fint at folk får noe ut av det. Og jeg får fine tilbakemeldinger på de greiene der.

Utover spillejobben med Gunerius & Verdensveven på Big Dipper i august, er høsten ellers full av prosjekter for Bergsten både på og bak scenen.

- Blant annet holder jeg på å skrive ferdig et verk for Microtub som skal vises på Ultima festivalen i september, og har laget og spiller musikk til et par forestillinger i forbindelse med Oslofjord-triennale i august. Et spennende kuratorisk prosjekt som ønsker å sette fokus på Oslofjorden.

I august slippes også en digital deluxe versjon av Fantasmagor`i med to låter som ikke fikk plass på den fysiske platen.

- Jeg skal også begynne å jobbe med Den politiske kannestøper på Teater Ibsen nå i august, som har premiere i september. Her skal jeg også lage og spille musikken.

Så det er full rulle for Svelvikingen, og han røper at det i tillegg er et par hemmelige småting som ikke er offentliggjort enda. Dermed er det bare å holde ørene oppe, og om du ikke allerede har sjekket ut resten av Gunerius & Verdensveven sitt materiale, samt Bergstens tidligere prosjekter, er du velkommen til å legge ut på en musikalsk reise gjennom livets ulike kriker og kroker som sammenfaller i en deilig smørje det er vanskelig å ikke digge.