Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

Weyes Blood kan se seg tilbake med stor suksess de siste par årene. Etter 2019s mesterverk Titanic Rising, slapp Natalie L. Mering oppfølgeren And in the Darkness, Hearts Aglow til nok en enstemmig enighet av kritikerros. Der “Titanic” handlet om å stå ansikt til ansikt med noe illevarslende, sto hun midt i det på “Hearts Aglow”.

Mering har altså den veldig heldige posisjonen der hun har to eksepsjonelt sterke album hun kan trekke låter fra til “The Holy Flux”-turneen sin. Da hun spilte på Parkteatret sist, var konserten delt ca 50/50 mellom Front Row Seat to Earth og Titanic Rising.



Denne gangen var det hennes to nyeste album som fikk hele oppmerksomheten. Med sitt magiske sceneoppsett og usedvanlige vakre sanger, kunne man ikke bli noe annet enn trollbundet.

Det skulle ikke mer til enn å komme til første låt It’s Not Just Me, It’s Everybody før det lett kunne konstateres at Mering er en vokalist i en helt egen særklasse.




Ikke bare kunne hun holde vanskelige toner uten at det viket ett sekund, men låtene ble fremført på en så autentisk måte at jeg nesten ikke kunne tro at dette ikke var playback. Det var ikke ett eneste punkt som kan trekkes frem der stemmen gikk på bekostning av noe. Virkelig til å bli slått i bakken av.

Selv om Mering stjal mesteparten av showet, fikk bandet skinne på låter som Children of the Empire - som aldri sluttet å gi. Dette er definitivt en av fjorårets aller beste låter og tok låten til en ny dimensjon live. Med lag på lag med nye sekvenser, var alt med, til punkt og prikke, fra bjelleklang til strykere og harpespill.



Bandet holdt sin reserverte, men stødige rolle på siden, med noen koringer som på The Worst is Done. De gjorde ellers en svært god jobb i å få musikken til å låte helt perfekt.

På God Turn Me Into a Flower hadde hun fått hjelp av en filmskaper fra BBC til å sette sammen en video som vi “bare skulle nyte”. Med en mørklagt scene og et par enkle strober rettet mot Mering, var det et øyeblikk der alt sto helt stille, og estetikken kunne snakke for seg. Da instrumentene var satt til side, kunne man virkelig føle en helt unik, kraftfull energi treffe oss rett i hjertet.



Konserten holdt seg i et relativt jevnt tempo, uten altfor store variasjoner i form og stil. På den ene siden var dette til hennes fordel, og var med på å skape en konsis helhet der vi kunne flyte rundt i dette drømmende universitet uten å bli dratt tilbake til virkeligheten.

På den andre siden, ble det ekstra tydeliggjort hvor etterlengtet låter som Everyday var da den ble spilt. Publikum ble vekket til live og nynnet med på refrenget. Hadde det vært flere slike øyeblikk, kunne Weyes Blood virkelig ha løftet konserten ut i en annen galakse.



Allikevel kan det ikke understrekes hvor godt alt fungerte. Selv om Mering ikke har noen “hits” enda, har hun en håndfull med låter som vil bli husket blant 2010-tallets beste. Her må Andromeda og Movies trekkes frem som to av kveldens største høydepunkt. Movies, spesielt, var ekstra minnerik på grunn av det visuelle. Merings hvite kjole var badet i et slør av bølger, som om hun var under vann - ikke ulikt coveret på Titanic Rising.

Lignende elementer ble tatt i bruk under Twin Flame der den hvite kjolen plutselig fikk et lysende hjerte i seg. Det satte stemningen for sjangeren “soft rave” som hun døpte låta. Hun ønsket at publikum skulle danse, til liten respons. Vi var vel for opptatt av å stå stille og lytte. Det bør også merkes at det var overraskende få mobiler oppe i lufta under konserten, som sier noe om respekten musikken fikk fra de fremmøtte.



Ellers er det faktisk ikke så mye å trekke frem. Dette var rett og slett en helt fantastisk konsert der så godt som alt stemte. Hadde det bare vært en breere variasjon i settet og kanskje mer energi fra scenen, kunne det blitt glasur på toppen av en allerede velsmakende kake. Livemusikk har uansett sjeldent hørtes så vakkert ut som i går.