Foto: Anne-Marie Forker


Det er tydelig at 33-åringen er en av kveldens høydepunkt, da folk allerede før Hillari begynner på Petrus setter seg ned foran barrikadene på hovedscenen. Minuttene før Tom Odell setter igang er det flust med folk klare for å ta en nostalgisk reise sammen med en av 2010-tallets største hjerteknusere.

Thomas Peter Odell debuterte nemlig tilbake i 2012, og var raskt opp på topplistene med debutalbumet Long Way Down året etter. De påfølgene skivene Wrong Crowd og Jubilee Road, samt monsters og Best day of my life hadde kanskje ikke like stor suksess, selv om de også har et par slagere som var oppe og luktet på listetoppen. Briten har altså falt noe ut av rampelyset som skinte sterkt i de tidligere årene.

Det er derimot ikke tvil om at dette lyset kan han raskt tre inn i igjen og bli der, for dette er en maktprestasjon av en konsert. Smilet og energien han spankulerte ut på scenen med visner ikke et sekund under den timeslange konserten, noe heller ikke smilet til oss i publikum gjør. Det er hjertevarme. Det er indiepop med en rocka twist. Det oser stjernefaktor kun de beste har og en konsert kurert for oss i publikum.

Han beveger seg akkurat på grensa mellom å være en blærete rockemusiker og å bare være selvsikker, der han hopper opp på pianoet eller sprader rundt nede ved barrikadene og lar publikum få et håndtrykk og et nært glimt av idolet sitt.

Setlisten består av alt det beste kruttet han har og litt mer, hvor selvfølgelig hitlåter som «Can’t Pretend», «Another love», «I know» og «Magnetized» slår like godt an som forventet. «Hold me» skaper også et av kveldens fineste øyeblikk der han ber alle i publikum klemme personen ved siden av seg, både fremmede og venner. Det er også godt å se en artist som virker like glad for å spille låter han har spilt tusenvis av ganger nå som for ti år siden.

Noe av det kan jo selvfølgelig også bli litt klisje, og Odell følger jo bare oppskriften på hvordan lage en perfekt konsert fra A til Å, men om det funker så hvorfor ikke? Han klarer også å sanke inn folk raskt i momentene oppmerksomheten svinner, og måten han gjennomfører konserten på gjør det til å føles genuint og unikt, selv om det nok sannsynligvis er et ganske polert show sånn egentlig.

Selv om det overraskende nok virker som at en del av publikummet faktisk har fått med seg noe av det nye materiale da en hører så vidt et snev av allsang på «Best day of my life», overdøver festivalpraten noe av solopianospillingen i de roligste partiene av konserten. Som når han introduserer «Heal» og det ikke er før folk har begynt å hysje på hverandre og at Odell begynner å synge at folk snur ryggen og skjønner at åja, dette var jo en av de få låtene vi var her for idag ja.

Odell virker ikke brydd uansett og det er kun smil og musikkglede som oser ut av han helt til og med når han til slutt knaker til med «Another love» og takker for seg til velfortjent applaus og allsang fra en solid gjennomført konsert.