Foto: Hogne Bø Pettersen
Det ble en del gledelige musikalske overraskelser på Parkenfestivalen i Bodø i år. Men at Keane skulle komme og avslutte festivalen med en konsert som var så koselig som dette hadde jeg aldri trodd på forhånd.For mens The Cardigans viste hvorfor nostalgi kan være oppskrytt var Keane på pletten på scena kl. 23 og var mot-tesen mot alt The Cardigans hadde vist under sin konsert.
Vokalist Tom Chaplin var definisjonen av sjarm og bandet virket rett og slett sultent, på tross av sine 13 millioner solgte album. De fremstod som at det var ingenting annet de ønsket å gjøre her i livet enn å stå og opptre for oss på Amfi-scena i Rensåsparken. Eller som Tom sa det:
– It’s wonderful to play at a festival that is just as cold as the festivals in England.
Ispedd flere forsøk på å si «Bodø» og kommunikasjon direkte med enkeltpersoner blant publikum når det kommer til synging og dansing var vi alle sjarmert. Og selv om bandet ga ut ny musikk så sent som i 2019 var det likevel ikke tvil om at folk var der for å høre, og synge med til, Somewhere Only We Know, Everybody’s Changing, Crystal Ball, Is it Any Wonder og alle de andre låtene som du sier «åja, den om når du hører dem.
Bandet har heller ikke gitarist, men du tenker ikke over det siden keyboardisten tar seg av melodilinjene du vanligvis ville brukt gitaristen til. Og mens instrumentalistene gjorde sin greie danset Tom rundt på scenen, løftet armene i været, vinket og flørtet og forsøkte seg gang på gang på å si Bodø.
Dette er ganske rett fram popmusikk i landskapet til Coldplay og det A-ha gjorde på platene sine på 2000-tallet. Ikke utfordrende, ikke nyskapende, men bare godt håndverk og pent å høre på. Men når man da får det i en slik pakke som bandet leverte lørdag blir det bare god gammeldags kos!
I politirapportene jeg har lest etter årets festival står det at det var veldig rolig i byen og når folk var på vei hjem. Hvem kunne vel gå sint og frustrert hjem etter dette?
