Foto: Terje Dokken
Det er mye farvel der ute nå om dagen, ikke minst fra Aerosmith som noe brått og brutalt ble pensjonerte denne uken. Det var på grunn av Steven Tylers stemme, og på søndag inntok Mr. Big Rockefeller, som også var Aerosmiths oppvarmere i sitt eneste Oslo-besøk tilbake i 1993. Det skulle vise seg å være stemmemessig utfordrende også, mot slutten av sin avskjedsturné "The BIG finish".
2024 har så visst ikke vært Eric Martins store år. I våres sto Michelle Luppi bak han og forsøkte å dekke opp for Martin som hørtes ut som et resultat av en one night stand mellom Tom Waits og Bonnie Tyler. Nå er Luppi sendt hjem, men Eric Martin er fremdeles spissen som ikke scorer mål lenger.
Mannen som alltid har hørt ut som en tenåring er så visst ingen guttepjokk lenger. Han stemplet inn allerede i 1960, og ble med det 64 i våres. I den alderen er det noen som fremdeles klarer seg greit, men det er også andre som definitivt ikke gjør det. Eric Martin er dessverre blant de sistnevnte.
Utover det var det et Mr. Big slik vi kjenner det, utrolig nok. For for hvert nye tiår bassist Billy Sheehan (71!) har gått inn i, så har det neimen ikke vært mye slitasje å spore. Gjennom 60-årene sine har han hatt både The Winery Dogs, Sons Of Apollo og Mr. Big gående, om ikke akkurat samtidig. Søndag sto 71-åringen med doubleneck-bass og koret samtidig som fingrene hastet over hele gripebrettet som de alltid har gjort. Ingen gammelmanns-bassing her i gården. For en maskin!
«Ungfolen» Paul Gilbert på 57 gjør heller ikke skam på sitt sterke navn i gitarbransjen, for alle soloer, riff og detaljer sitter fremdeles. Hvor mange gitarister har ikke sittet hjemme og terpet på introen til «Green-Tinted Sixties Mind» eller til og med forsøkt seg med gitarplekter på drillen til pappa for å få til midtpartiet i «Daddy, Brother, Lover, Little Boy»? Bak trommene satt Edu Cominato, som er den tredje trommeslageren de har hyret inn etter at originalmedlem Pat Torpey døde av Parkinsons i 2018. Han gjorde tingene sine trygt og stødig nok.
«Daddy…» og «Green-Tinted…» var begge en del av kveldens hovedmeny, som var albumet Lean Into It (1991) som ble spilt i sin helhet. Turneen til det albumet tok de til Rockefeller i april 1992. Da spilte de åtte av de låtene, men denne søndagen skulle vi få alle sammen – i rekkefølge. Det resulterte også i en del låter som har gått i glemmeboken utenom klassikerne for flere av oss. Rockefeller-publikummet slokna rett og slett litt til låter som «CDFF-Lucky This Time», «My Kinda Woman» og «A Little Too Loose». Da måtte vi til «To Be With You» før publikum våkna igjen. Forøvrig låten alle rockerne i salen kanskje trengte aller minst (de mest hardbarka går vel heller ikke på Extreme-konsert for å høre «More Than Words»).
Men åpningen var bra, med trespannet «Addicted To That Rush» (den eneste selvkomponerte fra debutplaten fra ’89), Pat Torpey-hyllesten «Take Cover» (fra Hey Man fra `96) og den bredbente «Price You Gotta Pay» (fra Bump Ahead fra `93).
Samtlige låter vi fikk var hentet fra bandets fire første album. Ingen låter kom fra noen av gjenforeningsplatene fra 2010 og fremover, inkludert den snart én måned gamle «Ten» som kom ut 12. juli. Greit nok det, for det er fra de fire første det smeller mest, inkludert «Colorado Bulldog» fra Bump Ahead og coverlåten «30 Days In The Hole» signert Humble Pie, og som Mr. Big spilte inn til debutplaten.
Apropos coverlåter. Vi fikk jo selvsagt «Shyboy», skrevet av Sheehan. En låt han har hatt med seg gjennom hele karrieren – i Talas, i David Lee Roths band (spilt inn til Roths debut «Eat ‘Em And Smile»), med Steve Vai, i The Winery Dogs og i Mr. Big. Og den kjappe og heseblesende låten sitter som et skudd fremdeles, inkludert Sheehan og Gilberts presisjonsfylte unisone tapping.
Det blir mye rør mot slutten, inkludert alt for lange gitar- og bassoloer og låten der de også byttet instrumenter; The Olympics-svisken «Good Lovin’». Nødvendig? Egentlig ikke. Sjarmerende? Jo, ok. Litt da… Og avslørende nok sto Billy Sheehan frem som kveldens dyktigste vokalist på akkurat denne, mens Eric Martin var plassert på bass-posisjon.
Etter snaue to timer sto vi igjen med konklusjonen om et (fremdeles) kompetent band og en sliten vokalist. Ofte der det ender når en karriere nærmer seg slutten eller kanskje allerede burde ha blitt avsluttet, i alle fall for den ene av de. Men det var fint de tok turen, for første gang i Oslo på 31 år og syv år etter en glissen kveld på Union Scene i Drammen tilbake i 2017.
23. august er det siste kveld med gutta i Romania. Det får man egentlig virkelig håpe at det er også.
