Foto: Terje Dokken


De har ikke gitt ut noe nytt album siden 2001 (kun en single i 2013), og 13 år etter forrige nostalgiske besøk var de igjen tilbake: Pulp!

Jarvis Cocker er den samme. Den langstrakte lett eksentriske engelskmannen som er velkledd og har sine velkjente briller. Hadde han klipt seg, handlet klærne sine på H&M og startet å bruke kontaktlinser hadde kanskje karrieren vært over. Men han har holdt seg i lyset han, akkurat passe varm i offentligheten. Gjennom en slags solokarriere under flere navn (Jarvis, Jar Vis...), noe skuespilleri, radiovert, han har skrevet noen soundtrack osv. Aldri borte, men aldri langt der fremme heller. I alle fall ikke for oss som ikke skatter til Storbritannia.

Men han har nå returnert i storformatet, sammen med de som lager mest vei i vellinga når det kommer til karrieren hans; Pulp.

I fjor døde bassist Steve Mackey, men ellers er de der. Candida Doyle på keyboards og Nick Banks som har vært med siden midten av 80-tallet og Mark Webber på gitar og keyboards som har vært med siden storhetstiden fra midten av 90-tallet. Nye fjes er Emma Smith som både spilte fiolin og gitar, samt Adam Betts på keyboards, gitar og perkusjon og så han som har erstattet Mackey på bass; Andrew McKinney. Et solid lag som ikke gjør mer av seg enn det vi hører, stort sett.

De blir altså visuelle statister ved siden av Cocker. Som bruker hele midtpartiet på scenen, opp og ned trappene, og som helt alene utgjør Pulps visuelle fokuspunkt i halvannen time. Stemmesignaturen er der, selv om det ble smårøft i toppene her og der, spesielt på "This Is Hardcore".

Musikken til Pulp befinner seg over et ganske bredt spekter. Fra dansbare partylåter som "Disco 2000" (tidlig) og "Common People" (nest sist) til mer sære og obskure låter som We Love Life sine "Weeds" og "Weeds II (The Origin Of The Species)" (midtveis). Åpningen ble den veldig så kunstneriske "I Spy" der Cocker kom opp helt bakerst, og beveget seg fremover scenen etter hvert som låten åpnet seg opp.

Sjeldenheter ble det også, da de byttet ut "Mis-Shapes" med den sjelden spilte "O.U. (Gone, Gone)" som skriver seg fra tidlig 90-tall før de store massene hadde hørt om bandet i det hele tatt. Fikk du favorittlåta di med denne, da er du hardcore Pulp-fan, for å si det sånn.

Uansett er det "Different Class" fra 1995 som regjerer setlista når Pulp er på tur. Det er også det eneste albumet de noen gang har turnert i Norge, da de både kom til Rockefeller og senere Quartfestivalen våren og sommeren 1996. Hele syv låter ble hentet derfra, og de fikk også frem flest hender i været i Amfiet i Tøyenparken som ble litt småvått etterhvert.

Og slik det har vært med The Stone Roses, Pavement og Blur tidligere (selv om sistnevnte faktisk promoterte et flunka nytt album på Øya i fjor), så er det 90-tallsnostalgien som herjer over Øya. Pulp i 2024 er 100% irrelevante, men det er særdeles gøy likevel å både gjenoppleve og gjenopplive minnene fra da britpopen herjet, med "Do You Remember The First Time?", "F.E.E.L.I.N.G.C.A.L.L.E.D.L.O.V.E.", "Sorted for E's and Wizz" og da en ellevill "Common People" da vi nærmet oss slutten.

"Har vi tid til én til", spør Cocker da uret viser 22.56. Så blir det "Glory Days" til slutt. Og det hadde det vært også.