Foto: David James Swanson
Queens Of The Stone Age hadde vært gøy det. Men etter sjokket over et nytt helpotent album og 12 år etter forrige Jack White-besøk i Oslo, var dette faktisk enda mer spennende.
Og han skuffet ikke. 100% heltent og gira gikk 49-åringen rett i strupen til folkehavet foran Amfi-scenen med den ferske «Old Scratch Blues» før han serverte riffsterke «Black Math» fra The White Stripes-katalogen.
Det låter retro som det holder. The Stooges-låten «No Fun» går over anlegget rett før, og resten av kvelden er vi også der i den skitne Detroit-rocken. Det er tross alt der 3 av de 4 oppe på scenen også er fra. Et kompetent mannskap bestående av Patrick Keeler (som også var med White i The Raconteurs-besetningen) samt Dominic Davis på bass og Bobby Emmett.
Vi får «That's How I'm Feeling» og «It's Rough on Rats (If You're Asking)» fra siste skiva, men vi savner «Archbishop Harold Holmes», selv om vi får noen andre inkludert «What´s The Rumpus» som svenskene på Way Out West ikke fikk dagen før.
Men om det er The White Stripes de spiller («Dead Leaves And The Dirty Ground») eller The Raconteurs de spiller («Steady, As She Goes») så låter det helhetlig, og det er jo ikke rart når det kommer fra mannen som har stått for det aller mest uansett hvilken merkelapp han har satt på det; vårt millenniums største rockeprofiler Jack White.
Vi får ikke så mange låtene, men vi får kanskje det mest intense settet på Øyafestivalen 2024, og publikum er med. «That´s The Norway I Remember» roper han ut og spiller «We´re Going To Be Friends». Det var kanskje det mest rolige og mest joviale han fremførte fredag kveld.
I den andre enden av skalaen? En helt vill «Seven Nation Army» som avslutning med breial allsang, tilløp til circlepit foran scenen og et publikum helt gølva av Jack Whites rockeoppvisning.
Wow.
