Foto: Ole Onstad


Hiphoplegenden André 3000 tok musikkverden på senga da albumet New Blue Sun ble sluppet i fjor høst. Den tidligere Outkast-rapperen har vært lite i rampelyset siden gruppen brøt opp i 2007, og bare dukket opp sporadisk på et og annet gjestevers de siste årene. Da det ut av det blå ble annonsert at rapperens første album på 17 år skulle bli et instrumentalt jazzalbum med André på fløyte fremfor bak micen, var manges øyenbryn hevet. Riktignok har rapperen aldri vært en til å gjøre det forventede, men dette føltes likevel som en zig i en karriere fyllt med zager.

Albumet blir dog godt mottatt, og til tross for en noe amatørmessig fremtoning så er det snaue 1,5 time lange albumet et spirituelt og atmosfærisk verk som står på egne ben separat fra Andrés tidligere karriere.

Publikum som flokker seg rundt Vindfruen scene torsdag ettermiddag er en usedvanlig blanding av unge hiphopfans, spirituelle mødre og eldre musikere, alle her for å få med seg denne kuriositeten live og for å se hvordan dette utarter seg på scene.

På scenen har André tatt med seg to perkusjonister, en gitarist og en på tangenter. Totalt rommer scenen fem konsentrerte mennesker som sammen skaper stemningsfulle, frittflytende komposisjoner og eteriske lydlandskap. Atmosfæren er tykk fra første note, og man transporteres raskt inn i en meditativ, flytende tilstand.

Vi er innom mange snodige instrumenter, blant annet raslende løvblader og en slags slapp pisk som trommisen veiver nær mikrofonen. Selv spiller André rundt et dusin forskjellige fløyter og blåseinstrumenter, samt glockenspiel og stålrør. Man blir ikke slått i bakken av virtuositeten, men stemningen som skapes er effektiv og vekker mystiske orientalske assosiasjoner.

Det blir fort tydelig at å kalle New Blue Sun et soloprosjekt ikke blir helt presist, da alle musikerne spiller sentrale roller i å skape musikken på scenen. Midtveis i konserten røper André at nærmest alt vi hører er improvisert på stedet, og det dynamiske lydbildet skapes på basis av publikum og musikernes interne dialog. Ekte jazzopplegg med andre ord.

Man blir snappet tilbake til virkeligheten halvveis ut i opptreden hvor André plutselig prater litt med publikum. Det blir også første sjanse til å juble litt, og det er tydelig at publikum liker det de hører.

Det er likevel noe merkbart færre mennesker i publikum ved avslutning enn ved konsertstart. Det er tydelig at mange bare stakk hodet innom for å sjekke dette ut, og at en god porsjon konkluderte underveis med at «da har man sett det» og tok turen videre.

Bandet beregner litt feil på tiden, og blir bedt om å runde av idet de skal begynne på en ny komposisjon. Man rekker dog å bli litt forsynt før konserten er over, til tross for en litt snau avslutning.

Når det er sagt så er det ikke tvil om at torsdagens konsert gjorde inntrykk. André og bandet imponerer live, og den tidligere sørstatsrapperen beviser at det å innordne seg til forventninger er noe av det kjedeligste man kan gjøre.