Hun har lite egen vokal og driver stort sett med miksing mellom to platespillere i starten av settet. Her kommer det mer eller mindre interessante mash ups mellom dubstep og drum'n'bass og annet. Jeg hater Gwen Stefanis Hollaback Girl, og da hjelper det ikke at den tværes ut i det uendelige med drum’n’bass. Roni Size, som på en måte var kongen av drum’n’bass, får på den annen side noen få sekunder.

Nia Archives er dyktig og mikser sømløst mellom en haug låter i tidvis litt for stort tempo. Dette vil utvilsomt funke fint på en nattklubb. Midt på dagen på en litt for stor scene gir dette meg dessverre heller lite.
Først 10-15 min uti settet kommer hennes egen «So Tell Me». Denne er mer behagelig å høre på den tidvis kaotiske mash upen. Hennes egen musikk er en ganske behagelig blanding mellom drum’n’bass, dubstep, r’n’b og pop, og det er hennes beste låt. Neste låt er ikke like direkte og melodiøs som hennes første.

Det går over i en låt med ubehagelig voldsomme, dype rytmer som drukner hennes sang. Hun følger på med en repeterende låt med litt for enkle dubsteprytmer. Selv om hun hoier til publikum og danser lett rundt blir en artist som stort sett er bak en miksepult og synger en litt kjedelig konsertopplevelse.