Foto: Anne-Marie Forker
Og hvorfor Highasakite, selv etter all turbulensen, fremdeles står sterkt som et av Norges beste band. Hele ti år siden er det at Silent Treatment slapp, og som Ingrid Helene Håvik sier er det også derfor vi er her i dag for å mimre tilbake til albumet som har betydd så mye både for dem og oss. Den rekordbrytende plata var tross alt det som fikk hele Norge til å virkelig åpne opp ørene for det som den gang var en kvintett.
Nå er de kun to igjen, men Trond Bersu og Ingrid Helene Håvik viser at Highasakite fortsatt lever videre, og kan fortsatt lage de mektige konsertopplevelsene de er kjent for. Uten introduksjon kjører de med en gang på med «Lover, where do you live». Sjeldent har jeg opplevd at festivalpraten, så sent på kvelden, stopper helt opp og Håviks eteriske vokal får lov til å fylle Sofienbergsparken i fred. Det sier noe om respekten Highasakite har opparbeidet seg, og det vel fortjent.
Videre turer de gjennom hele Silent Treatment fra A til Å, uten særlig pause, og alt klaffer virkelig. Selv om noen i publikum kanskje var her hovedsakelig for å høre slagere utover plata, følger de fleste med på konserten, selv om de kanskje ikke har så stor kjennskap til alle låtene. Dette kan i stor grad sies å falle på Håviks mektige scene tilværelse som griper enhver av oss i publikum og røsker oppmerksomheten vår opp på scenen. Hun har så og si alltid levert slik, men hun og resten av gutta virker til å være i ekstra god form i kveld.
Etter «Science& Blood Tests» takker Highasakite for seg. De lovte å kjøre Silent Treatment i sin fullhet, og det gjorde de. Og det er noe legendarisk for et par ringrever å ikke trenge å trekke legende-kortet og kjøre en «best av» konsert, men å heller kunne kjøre en fullengder i sin helhet på en festival.
Folk virker jo selvfølgelig overrasket likevel dog, når de trasker av scenen etter drøye 50 minutter, og de fleste i publikum ser seg rundt litt spørrende. Highasakite kunne jo likevel kostet på seg et par hitlåter på tampen. Og det gjør de jo selvfølgelig.
Ut kommer de og fyrer løs med «Mother», som vi i går fikk servert et nydelig cover av, av Mari Boine. Det var mektig da, men å høre Håvik trykke til er real magi. Det som følger er en mesterklasse i elektropop. «God Don`t Leave Me» gir også fremdeles frysninger nedover hele ryggraden, og jeg tror det var flere i parken som tørket en liten tåre. Etter «Can i be forgiven», «Someone Who`ll Get it», «Golden Ticket» og til slutt en nedstrippet versjon av «Samurai Sword» kun med Håvik og Øystein Moen, kan de vel fortjent briske seg i applausen mens «Rocketman» av Elton John ringer dem ut. En mektig avslutning på en mektig dag bookerne på Piknik i Parken fortjener et velfortjent klapp på skuldra for.
