Foto: Anne-Marie Forker
Med et lite og forsiktig, vinkende «Hei» spankulerer Frida Ånnevik ut på Sophie scenen litt over klokka fire. Hannah Storm runger fortsatt i bakgrunnen, og derfor er det også null pause før Ånnevik sparker i gang når Storm til slutt takker for seg. Det har allerede begynt å flokke seg til med folk i Sofienbergsparken, som tyder på at det er flere som har tatt seg litt avspasering fra jobb eller eksamenslesing for å få med seg kickstarten på festivalsesongen.
Det tar derimot et par låter før Ånnevik får huket tak i folk og en trekker seg nærmere scenen. Hennes hviskende vokal gjør at tekstene er noe vanskelig å fange opp i den poppete visesangen vi får servert, som gjør at det raskt faller inn i kategorien behagelig bakgrunnsmusikk. Så før Ånnevik slår av en prat med oss i publikum og får vist personligheten sin frem er det ikke så mye som trekker interessen.
Selv om hun fra første låt er veldig sjarmerende. Like sjarmerende som smilehullene som popper frem i ny og ne. Og smile får hun også resten av oss til å gjøre, for med en god dose selvironi og humor er hun av den typen artist en lett føler en blir kjent med. Oneliners kommer på løpende bane i pausene mellom låtene, og hun er den typen artist som en forlater konserten med en relasjon til.
Foto: Anne-Marie Forker
«Vi bruker å øve rett borti der» sier hun mens hun peker bort i gata, og tuller med at dette er noe mer romslig for dem. Etter et par låter begynner hun også å bli noe varmere i trøya og vokalen får det lille ekstra trykket den i starten manglet litt for å virkelig slå til på de høye notene. Fremdeles er det derimot vanskelig å virkelig få fatt på teksten, og det er tydelig at de fleste ikke kjenner musikken hennes rykke like hardt i hjerterota som den tydeligvis gjør hos henne selv.
Selv med sjarmerende personlighet og publikumskontakt, forblir det hun serverer mer i bakgrunnsmusikk land. Noe hun også selv kan tulle litt med, der hun ber oss om å legge oss ned i gresset og ta en aldri så liten powernap så skal hun vugge oss i søvn med sovelåter. Det er ganske mye å like ved konserten så solid som hun leverer stort sett, men det blir dessverre tydelig mot tampen av showet hvor glembart dette er.
Når konserten er over er det litt for lite som fester seg til minne, og det er rett og slett fordi det hun serverer har de fleste av oss hørt før, mange ganger, og vil høre flere ganger i framtiden. Selv om hun er en dyktig musiker, som definitivt har talentet innabords.
Visesang er også en nisje sjanger, så kanskje for de som er dypt inne i det vil hun etter disse drøye 40 minuttene bli en ny favoritt å merke seg, men for resten av oss er det nok få som vil fylle listene på Spotify med Frida Ånnevik. Kanskje unntatt en vuggesang eller to i sovelista.
