Foto: Ole Onstad



Når klokka begynner å nærme seg tre er det så og si tomt foran Petrus scenen, selv i solsteika. Bortsett fra en drøss med fotografer da som tydeligvis vet veldig godt at det som snart skal skje på scenen er verdt å knipse.

Nora Schjelderup, som Ora the molecule egentlig heter, spankulerer ut på scenen med discoballen på hodet etter en kort video som introduserer at hun er klar for å tre ut i verden. Uten mye om og men fyrer den norske musikeren i gang sin dansbare space disco. Og det tar da ikke lang tid før de få i resten av parken som har møtt opp tidlig, og ligger henslengt rundt på gressletta, kommer seg opp på bena og ut på dansegulvet.

For det er akkurat det Ora the molecule lager. Et realt og bekymringsløst dansegulv omfavnet av hennes elektroniske rytmer og retro lydbilde. En del artister hadde kanskje også ankommet scenen med noe lave skuldre som åpningsartist og med et snevert publikum, men denne dama gønner på som om hun hadde vært kveldens headliner.

Og det kan hun fort bli i framtiden. For det er et gjennomført konsept Schjelperup har laget, hvor det er tydelig at hun har funnet ut akkurat hva hun vil og hvor hun vil med musikken sin. Og så langt virker det å for det første være å vise frem sitt råe talent musikkmessig selvfølgelig, men også å lage en real folkefest i elektronisk musikk og discoens ære der hun sprader rundt på scenen og mellom instrumentene i jumpsuiten og solbriller.

Det er lekent. Det er dansbart. Og omfavnet av en holdning av å bare gi litt faen. Det kan til tider kanskje bli noe tøysete for folk flest, og selv om forsøkene hennes på å fyre igang allsang mot slutten er et tungt prosjekt så tidlig på dagen med en liten gjeng sjenerte nordmenn, er utstrålingen hennes nok til å få selv de eldste blant oss til å riste litt ekstra på rumpa.

De som ikke hadde hørt om 30-åringen fra før av, tror jeg forlater denne konserten med en ny favoritt. Og de av oss som allerede digget dette fikk definitivt forventningene oppfylt, og vil ha et sterkt konsertminne å føye inn i rekka. Nå vil jeg bare oppleve dette mange ganger til, kanskje dog helst på nattklubben eller på en større scene litt mer mot kvelden. Noe jeg som nevnt absolutt ikke tror en skal se bort ifra at kan skje, for dette er definitivt ikke det siste vi ser av Ora the molecule.